Krever en mer offensiv industripolitikk: – Må ikke sette seg i passasjersetet
Industriaksjonen har klare forventninger til en rødgrønn regjering. Staten må bli en større investor og eier hvis Norge skal få til en rettferdig grønn omstilling.
AKTIV STAT: Industri Energi-medlem Remy Penev (t.v.), leder John-Peder Denstad i LO Trondheim og omegn og resten av Industriaksjonen ønsker seg en ny industripolitikk med det Stortingets nye politiske flertall.
Petter Pettersen
petter@lomedia.no
– Det er veldig mange rapporter som peker på reelle tall, energibehov og økonomi. Men denne rapporten tar innover seg det med arbeidslivspolitikken og hva vi må gjøre for å ivareta den, sier tillitsvalgt Jan Haugen ved Washington Mills.
Han er også leder i Industriaksjonen, som nettopp har lagt fram rapporten «Framtidas industri», som forteller hva de mener kreves for å sikre Norge som industrinasjon framover.
– Rapporten er veldig god på å vise et potensial som ligger i norsk industri. Samtidig gir den også en slags politisk anbefaling for det nye flertallet på Stortinget, legger Remy Penev fra smelteverket i Sauda til.
Penev er også styremedlem i Industriaksjonen, som har som mål å «øke forståelsen av industriens betydning for innovasjon, verdiskaping, sysselsetting, kompetanse, velferd og sosial utjevning».
Les hva Industriaksjonen ønsker seg av tiltak nederst i saken.
Aktuelt: Økende strømpriser bekymrer Industri Energi: – Vi må investere i vannkrafta vi har i dag
Innbyggerne og arbeidsfolk i fremste rekke
Rundt bordet på møterommet i hovedstaden sitter fem engasjerte styremedlemmer fra aksjonen, og forteller hva de mener må til for å få en grønn omstilling i norsk industri.
Ifølge rapporten bør en ny industristrategi «la hensynet til innbyggerne og dem som arbeider i de ulike næringene stå i fremste rekke», og arbeidstakernes rettigheter og høringsrett bør stå sterkt:
– Vi kan ta allerede nå å videreutvikle og bygge ny industri, som gjør at vi lykkes med både å skape nye høykompetente, produktive arbeidsplasser, og lykkes med det grønne skiftet, sier Penev.
Men for å lykkes er det ett sentralt politisk krav de tillitsvalgte fra industrien har: en rødgrønn regjering må ha en ny industri- og næringspolitikk, der staten tar en mer aktiv rolle både på eiersida og investeringssida.
Saken fortsetter etter bildet.
FAGBEVEGELSEN: Leder Jan Haugen i Industriaksjonen mener rapporten adresserer behovet i industripolitikken og det grønne skiftet for fagorganiserte og for fagbevegelsen. Aksjonens sekretær Atle F. Rostad til høyre i bildet.
Petter Pettersen
– En må ikke sette seg i passasjersetet og vente på at store, utenlandske investorer gjennom budrunde og auksjon skal ta styringen og markedsandeler. Vi er nødt til å ta de selv, sier Penev.
– Vi vil ha en styring som forfordeler norsk leverandørindustri, for å sikre at den har en fortsatt eksistens, legger aksjonsleder Haugen til.
Norge har både teknologien, kompetansen, arbeidsplassene og kapitalen som skal til for å få til en rettferdig omstilling, men mangler kun den politiske viljen og evnen, ifølge aksjonen, og viser til de politiske grepa som ble tatt da oljeeventyret startet på 70-tallet:
«Også i overgangen til en ny industriell æra basert på reinere energikilder vil vilje til politisk styring bli avgjørende», står det i rapporten.
Industri og distrikt går hånd i hånd
«Breie samfunnspolitiske mål knyttet til å sikre arbeidsplasser og regional utvikling bør ligge til grunn for industripolitikken», heter det i aksjonens politiske krav i rapporten.
– Hele Norge er bygd rundt en strategi om at man videreforedler kraften til å bygge landet. Bygge industrien, bygge ut distriktene. Betydningen det også har for kommunesektoren – det henger sammen, sier leder John-Peder Denstad i LO Trondheim og omegn.
Les også: Her er LO-forbundenes ønske-statsråder
Han mener rapporten også handler mye om å få fram hvilke betydning norsk industri har og har hatt for utvikling og sysselsetting ute i distriktene.
– Denne rapporten er et viktig dokument inn i den rødgrønne forhandlinga. Nå har vi fått på plass politiske venner, så nå gjelder det at de også leverer på industripolitikken framover. Det er veldig viktig, avslutter Denstad.
Statusrapport for å sette inn støtet på riktig sted
Rapporten er utarbeidet av Isak Lekve, Idar Helle og Roar Eilertsen fra De Facto – Kunnskapssenter for fagorganiserte, og Christian Anton Smedshaug fra AgriAnalyse:
«Hensikten med De Factos industripolitiske hovedrapport (5/2021) er å presentere bredden, dybden og variasjonen i norsk industri, for på den måten å sikre mer kunnskap om industriens betydning i dag og i årene som kommer».
– Vi har skrevet om industri som eksisterer i dag, men har også et eget kapittel om mulige framtidsnæringer og grønn industri. Det har vært målsettingen – å gi mer faglig tyngde. Så blir det opp til Industriaksjonen hvordan de bruker det, forklarer Lekve.
Saken fortsetter etter bildet.
STATUSRAPPORT: De Factos Isak Lekve og resten av mennene som har skrevet rapporten, sier den gir en «overordnet statusrapport for norsk industri».
Petter Pettersen
Selv om det er aksjonen som har bestilt rapporten, tenker Lekve at den kan brukes av alle som vil dra nytte av sammenstillingen av informasjon og forskning de har laget.
– Jeg tror den først og fremst er nyttig som bakgrunnsmateriale. Du vil se hva forskningsmiljøene mener er potensialet i grønn verdiskapning. Da tenker jeg at regjeringsforhandlinger og andre politiske aktører kan bruke dette til å se hvor det er lurt å sette inn støtet, sier han.
Hele rapporten kan du lese her.
Industriaksjonens politiske anbefalinger:
• Staten må igjen bli en mer aktiv investor og medeier i industrien, og bruke rollen som regulator og innkjøper langt mer bevisst for å fremme norsk industriell utvikling. Særlig fastlandsindustrien trenger økte investeringer.
• Ta tilbake kontrollen over mellomlandsforbindelsene, og regulere utenlandshandelen med kraft så langt det er nødvendig for at vi ikke importerer et høyere prisnivå. Det er en forutsetning for å trygge og videreutvikle den kraftforedlende prosessindustrien vår.
• Prioritere kraft til de industriprosjektene som gir størst varig sysselsettingseffekt i Norge.
• Øke produksjonen av vannkraft gjennom oppgradering og effektivisering. Satse på energieffektivisering, solenergi og biogass heller enn landbasert vindkraft. Ingen overføring av kraft fra land til sokkelen uten at det bygges ut like mye havvind.
• Naturressursene våre må forvaltes på en måte som fremmer norsk industriutvikling. Ikke bare må petroleum spille bedre på lag med leverandørindustrien; mineraler, fisk, akvakultur, jordbruk og skogbruk, arealer må underlegges et konsesjons- og reguleringsregime som tydelig fremmer videreforedling i Norge.
• Verftsindustrien og maritime næringer har en nøkkelrolle i det grønne industriskiftet og må sikres oppdrag som gir sysselsetting og kompetanseutvikling innenfor bla. havvind, karbonfangst, -bruk og -lagring, grønn skipsteknologi og hydrogen – i samme takt som oppdragene fra olja avtar.
• Vi må tilrettelegge for og promotere investeringer i høyteknologiske industrinæringer som batterier, solenergi, hydrogen/ammoniakk, farmasøytisk industri og CCUS
• Vi må bygge opp en stor sirkulærøkonomi som gjenvinner produktene vi bruker i Norge heller enn å eksportere «avfallet» til andre land.
• En industripolitisk nyorientering må fremme et organisert arbeidsliv som involverer ansatte tett i organiseringen av produksjonen, skaper insentiver til å investere i avansert teknologi, og sikrer medbestemmelse via forhandlingsbaserte avtalesystemer. Bemanningsbransjen er uforenlig med disse målsettingene, og må derfor avvikles. Samtidig må vi styrke offentlig arbeidsformidling, som også i sterkere grad må hjelpe arbeidsledige inn i programmer for kompetanseheving, omskolering og utdanning i samarbeid med partene i arbeidslivet.
Kilde: Industriaksjonen.no
Flere saker
Industriaksjonens politiske anbefalinger:
• Staten må igjen bli en mer aktiv investor og medeier i industrien, og bruke rollen som regulator og innkjøper langt mer bevisst for å fremme norsk industriell utvikling. Særlig fastlandsindustrien trenger økte investeringer.
• Ta tilbake kontrollen over mellomlandsforbindelsene, og regulere utenlandshandelen med kraft så langt det er nødvendig for at vi ikke importerer et høyere prisnivå. Det er en forutsetning for å trygge og videreutvikle den kraftforedlende prosessindustrien vår.
• Prioritere kraft til de industriprosjektene som gir størst varig sysselsettingseffekt i Norge.
• Øke produksjonen av vannkraft gjennom oppgradering og effektivisering. Satse på energieffektivisering, solenergi og biogass heller enn landbasert vindkraft. Ingen overføring av kraft fra land til sokkelen uten at det bygges ut like mye havvind.
• Naturressursene våre må forvaltes på en måte som fremmer norsk industriutvikling. Ikke bare må petroleum spille bedre på lag med leverandørindustrien; mineraler, fisk, akvakultur, jordbruk og skogbruk, arealer må underlegges et konsesjons- og reguleringsregime som tydelig fremmer videreforedling i Norge.
• Verftsindustrien og maritime næringer har en nøkkelrolle i det grønne industriskiftet og må sikres oppdrag som gir sysselsetting og kompetanseutvikling innenfor bla. havvind, karbonfangst, -bruk og -lagring, grønn skipsteknologi og hydrogen – i samme takt som oppdragene fra olja avtar.
• Vi må tilrettelegge for og promotere investeringer i høyteknologiske industrinæringer som batterier, solenergi, hydrogen/ammoniakk, farmasøytisk industri og CCUS
• Vi må bygge opp en stor sirkulærøkonomi som gjenvinner produktene vi bruker i Norge heller enn å eksportere «avfallet» til andre land.
• En industripolitisk nyorientering må fremme et organisert arbeidsliv som involverer ansatte tett i organiseringen av produksjonen, skaper insentiver til å investere i avansert teknologi, og sikrer medbestemmelse via forhandlingsbaserte avtalesystemer. Bemanningsbransjen er uforenlig med disse målsettingene, og må derfor avvikles. Samtidig må vi styrke offentlig arbeidsformidling, som også i sterkere grad må hjelpe arbeidsledige inn i programmer for kompetanseheving, omskolering og utdanning i samarbeid med partene i arbeidslivet.
Kilde: Industriaksjonen.no
