Av Eddie Whyte,

Palestina-ambassadør i Fagforbundet

«Dreper raketter barn? spurte min lille jente på fem år. Jeg løy og sa at det gjorde de ikke». Sitatet er fra Wedad Naser fra Gaza som skrev blogg under den 51 dager lange Israelske invasjonen i fjor som tok livet av 2200 mennesker i løpet av sommerukene. Flere enn 500 av dem var barn. Femåringens spørsmål kom etter at vinduene i familiens leilighet ble blåst inn da boligblokka ved siden av ble lagt i ruiner. Wedads familie var heldige. Naboene lever ikke lenger.

Wedad Naser jobber på Norsk Folkehjelps kontor i Gaza. Jeg traff henne først i Gaza i 2012 da Fagforbundet besøkte våre solidaritetsprosjekter der. Allerede da var mye ødelagt - landbruk, fabrikker, skoler, sykehus og moskeer var lagt i ruiner. Og liv var lagt i grus. Nå er situasjonen enda verre etter fjorårets brutale angrep.

Israel bombet fiskehavna, den elektriske forsyningen og kloakkanlegget. Landbruket er ødelagt, oliven- og sitrustrær er revet opp, granater har sprengt i stykker vanningsanlegg for matproduksjonen. Retten til å fiske utenfor kysten av Gaza blir kontrollert og stanset av israelske krigsskip.

I dag lever Gazas 1,8 millioner mennesker i nød, angst og en ekstrem ufrihet. Barn og ungdom er traumatisert, og 100 000 er fortsatt hjemløse etter siste krig. Folk på Gaza må leve sine liv i klasserom der barna skulle gått på skole, og familier bor i telt eller flytter tilbake i ruinhaugene. Det sivile samfunnet er ødelagt.

I dag er det stor frustrasjon i befolkningen fordi hjelpen som det internasjonale samfunnet lovet til gjenoppbygging, bare i liten grad kommer fram.  Den israelske blokaden er en del av krigføringen. Gaza er totalt blokkert av Israels krigsmaskin og blir kalt verdens største fengsel. Men det å sitte i fengsel betinger dom og tidsbegrensning. Her sitter alle innesperret helt uavhengig av hva de har gjort – de straffes fordi de er palestinere. Og verden bare ser på.

«Aldri mer krig» var vår felles drøm i Norge etter den andre verdenskrigen sluttet og freden senket seg over et Europa i ruiner. Når vi nå i 2015 markerer at vår krig tok slutt for 70 år siden, så bør vi også tenke på slagmarken i Gaza – et område som ligner skrekkbildene fra andre verdenskrig.

Hva bør vi kalle det når vi snakker høyt og varmt om frihet for vårt eget folk, mens vi tjener penger på andres ufrihet og passivt ser på at andre folk blir undertrykt?

Norge har nemlig tjent penger på okkupasjonen av palestinerne. Landet vårt har utstrakt handel og kontakt med Israel om utvikling av militærindustri. Norsk militærutstyr blir brukt i Israels kriger, og vi har et omfattende økonomisk og kulturelt samarbeid med okkupasjonsmakten.

Fagforbundet mener at vi bør velge solidaritet med dem som lider og er okkupert. Norge bør også anerkjenne Palestina som stat som det store flertallet av verdens stater gjør. Når våre ledere holder taler om fred og frihet på våre mange 70-årsmarkeringer, bør vi kunne spørre om de vil gjøre noe for dem som i dag fortsatt er okkupert. Det var Dr. Martin Luther King som sa det så fint: «No one is free until we are all free.»