JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Som mange andre norske barn født på 1950-tallet og som vokste opp på 1960-tallet, gledet jeg meg til lørdagsbarnetimen for de minste på radio. Det er nesten ikke til å tro i dag, men det er nyttig å tenke på at en gang var det mulig å leve uten internett.

Grunnen til gleden heter Alf Prøysen – det var han som dominerte lørdagsbarnetimen, det var han Alf vi barna ville høre på, det var ham jeg ble glad i. Så kom ungdommen, det dukket opp andre og mye annet å bli glad i. Han Alf ble glemt.

Men livet er uransakelig – for noen uker siden fikk jeg oppdraget med å skrive en temasak til LO-Aktuelt om Alf Prøysen i anledning hundreårsjubileet i sommer, en begivenhet som skal feires med åpning av nytt Prøysenmuseum på Rudshøgda bare et steinkast fra Prøysenstua og Præstvægen der han vokste opp.

Jeg måtte oppdatere meg litt, leste mye litteratur av og om Prøysen, snakket med mange som kan mye om ham – og fant ut at jeg fortsatt var like glad i ham.

Prøysen kunne bare fire grep på gitaren og knapt stemme den, men var likevel musikalsk som få. Store poeter er nesten alltid det. Det rytmiske i Prøysens tekster kan noen og enhver lære av. Prøysen var dessuten en habil danser.

Alf Prøysen – fattiggutten, husmannssønnen fra Ringsaker i det klassedelte Hedmark fylke som verken kunne svømme, sykle, snakke engelsk eller sale en hest. Som likte seg best inne der han kunne skrive, dikte og tegne. Han lærte tidlig i livet hva det ville si å være annerledes, hva det vil si å stå utenfor.

Alf Prøysen er forfatteren til alle som ikke er A4, alle som sliter med dårlig sjølbilde fordi de syns de ikke passer inn, alle som står bakerst i køen eller nederst på stægan, alle som drømmer om et bedre liv for seg og sine. Eller som han sjøl synger: Det fins så mange drømmer om en gong å bli fri.

Men viktigst av alt: Alf Prøysen er forfatteren for oss alle, uansett hvilken klasse vi tilhører, uansett hvilket kjønn og hvilken seksuell legning vi har.

Danskene har sin Martin Andersen Nexø, opprøreren og kommunisten som har skrevet udødelige bøker om Pelle Erobreren og Ditte Menneskebarn. Svenskene har sin Ivar Lo Johansson hvis litteratur bidro til å fjerne det urettferdige statarsystemet (husmannsvesenet).

Vi har Alf Prøysen som ikke var så opprørsk som de to nevnte, men som kunne slå fra seg i alle retninger. Unntatt nedover. Men var du blant de huguskakke, de fisefine som trudde de var bedre enn andre fordi de hadde lang utdannelse og lest mange bøker, så kunne du bli gjenstand for Prøysens bitende sarkasme og ironi.

For Prøysen flyttet tidlig hjemmefra, og så seg sjelden tilbake. Men glemte aldri hvor han kom fra.