Solfrid Rød, ansvarlig redaktør for Fontene

solfrid.rod@lomedia.no

Ikke veldig mange, hvis vi skal tro den offentlige debatten og den nylig avholdte stortingshøringen om utviklingshemmedes levekår.

I 1991 var det tverrpolitisk enighet om at utviklingshemmede skulle inkluderes i arbeids- og samfunnsliv. 23 år seinere er nesten ingen av dem i ordinært arbeid. Ikke alle utviklingshemmede kan jobbe, men det er ingen grunn til at så mange skal stå utenfor.

Noen har det som ligner på en jobb i kommersielle virksomheter, der de for eksempel pakker malerverktøy og utstyr til digital-tv, men med en såkalt oppmuntringslønn som indikerer at det egentlig ikke er arbeid, men mer et slags sosialt tiltak, noe å fylle dagene med. «Med svært få unntak er arbeidet som personer med utviklingshemming utfører innrammet på en måte som sår tvil om det virkelig er arbeid», konkluderer forskerne Sylvia Söderström og Jan Tøssebro, som har studert utviklingen over tid.

De konkluderer med at den statlige arbeidsmarkedsetatens innsats for å inkludere utviklingshemmede i arbeidslivet falt betraktelig fra 2001 til 2010. Samtidig ble mange kommunale tiltak, som i utgangspunktet handlet om produksjon, erstattet av mer aktivitetslignende tiltak. Andelen utviklingshemmede som ikke har noen dagaktivitet øker jevnt. Og ikke overraskende: Lønnsveksten for utviklingshemmede ligger klart under lønnsveksten for befolkningen for øvrig.

Altså er det all grunn til full alarm, særlig når vi vet at heller ikke de andre målene fra ansvarsreformen er innfridd, snart 25 år etter at den ble vedtatt. Sentralinstitusjonene er riktignok lagt ned, men mange kommuner er på full fart tilbake til institusjonstida, fordi de mener det er effektivt å bygge stort.

Denne nedslående utviklingen var bakteppet for stortingsmeldingen Frihet og likeverd, som kom i fjor, og høringen på Stortinget i forrige uke. Med et par unntak, som KS, vitnet høringsprogrammet om at utviklingshemmedes levekår er for spesielt interesserte. Autismeforeningen var der, det var også Norsk Nettverk for Down Syndrom og Landsforbundet for utviklingshemmede og pårørende (LUPE). De gjør alle en god jobb, og tok selvsagt opp viktige spørsmål, men deltakerlista underbygger inntrykket av at dette er de smale nisjeorganisasjonenes domene, og ikke noe som opptar tunge aktører i arbeids- og samfunnsliv.

Ville det ikke vært naturlig at LO var der, gitt at en gruppe mennesker systematisk holdes utenfor arbeidslivet? FO, som er en del av LO, og som organiserer vernepleiere, var på plass. Men kunne sikkert gjerne tenkt seg å ha LO i ryggen. Fagforbundet, som også har mange medlemmer i tjenestene til utviklingshemmede, var ikke der. Det var heller ikke Utdanningsforbundet eller Skolenes landsforbund.

I den grad utviklingshemmede dukker opp i offentligheten, handler det mye om hvordan moderne teknologi kan forhindre at de i det hele blir født. Medieoppslag om at de er blide og søte er også en evig gjenganger. At de er systematisk utestengt og at Norge aldri har fulgt opp egne vedtak om å inkludere dem, det hører vi sjelden om. Noen må løfte utviklingshemmede ut av nisjene, ut av veldedighet og helse- og omsorg. Hvem skal plukke opp den hansken om ikke fagbevegelsen, som er tuftet på solidaritet, som organiserer folk i alle bransjer og som har betydelig påvirkningskraft på arbeids- og samfunnsliv?