Torgny Hasås

torgny@lomedia.no

Et utrolig liv tok slutt da Nelson Mandela i går døde. Takket være ham gikk overgangen fra et apartheiddiktatur til et demokratisk samfunn fredelig for seg. Til tross for at han var leder for ANCs geriljaorganisasjon valgte han og ANC fred og forsoning framfor våpen og krig.

Årene etter på gikk med til å bygge bro over de kløftene apartheiden hadde skapt. Den blodige fortida skapte ikke en blodig framtid. Det er det som er det enestående i Mandelas livsverk, som har gjort ham til et ikon.

Det ville vært lett å velge en annen vei, og det finnes mange eksempler i verden på at en seierrik geriljaorganisasjon langt fra er noen garanti for et vellykket samfunn.

Men ANC og Mandela hadde større mål enn bare like rettigheter for alle sørafrikanere uavhengig av hudfarge. Målet var et sosialistisk samfunn med små forskjeller og et sosialt nettverk som skulle sikre alle et verdig liv.

Det målet er ikke nådd.

Tvert imot er det minst like store forskjeller i det sørafrikanske samfunnet i dag som det var under apartheid. Den største forskjellen er hudfargen. Flere mørke afrikanere har blitt rike. Det politiske lederskapet er mørke i huden.

Etter apartheid-regimet har Sør-Afrika på mange måter vært en ettpartistat. Den afrikanske befolkningen har sluttet mannjevnt opp om ANC. ANC har nesten ikke hatt politiske utfordrere. Det har gjort at det innad i regjeringspartiet har oppstått maktarroganse og korrupsjonskultur.

Det er ikke tilfeldig at Sør-Afrika ligger på 72.plass på Transparency Internationals kåring over verdens mest korrupte land. Sammenblandingen av politiske verv og egen næringsvirksomhet er svært vanlig. I 2011 drev tre firedeler av regjeringas 35 medlemmer forretninger ved siden av jobben som statsråd. Av parlamentets 400 medlemmer hadde 59 prosent forretninger på si.

Lederskapet i ANC har brukt den politiske seieren til å berike seg selv. Gjennom den økonomiske reformen GEAR i 1996 ble thatcherismen innført i sørafrikansk politikk. Det sosialistiske reformprogrammet RDP ble feid av banen ved et politisk kupp, og rå markedsliberalisme ble innført.

Kritikken av ANC-regjeringa og GEAR var så sterk at Mandela selv måtte gripe inn og bruke sin autoritet for å få reformen gjennomført. «Karakteren og innholdet i kritikken av GEAR, og dermed ANC-regjeringa, er uakseptable», sa han i en tale.

Kanskje ikke Mandelas stolteste øyeblikk.

Avskaffelsen av apartheid førte til at de svarte fikk formelle rettigheter, men fortsatt var det det gamle hvite mindretallet som styrte økonomien. Gjennom GEAR ble det mulig å gjøre noe med dette ved å overføre store verdier til de ledende svarte i det sørafrikanske samfunnet.

Et nytt begrep oppsto, BEE, Black Economic Empowerment. Dette er et program for å få svarte sørafrikanere inn i forretningsvirksomheten.

En av de sterkeste kritikere til denne prosessen er Moletesi Mbekei, bror til Thabo Mbeki. Thabo Mbeki ble president i Sør-Afrika etter Nelson Mandela.

Moletesi Mbekei mener at GEAR og BEE ble oppfunnet av de gamle hvite sørafrikanske oligarkene for å sørge for at de fortsatt skulle kontrollere kommandohøydene i økonomien. «Formålet med BEE var å få inn lederne fra den svarte motstandsbevegelsen ved bokstavelig talt å kjøpe dem ved det som ser ut som en massiv overføring av verdier til ingen kostnad. For oligarkene var denne kostnaden vekslepenger», skrev han i sin bok «Architects of powerty» (2009).

En av Sør-Afrikas fremste BEEer er Cyril Ramaphosa. Da Nelson Mandela slapp ut av fengselet i 1990 var Ramaphosa generalsekretær i ANC. Det var han som møtte Mandela da Mandela ble løslatt.

Da BEEene kom, viet han sitt liv til forretningsvirksomhet. Men nå er han tilbake i politikken. Han er visepresident i ANC og svært aktuell til å overta som president når dagens president i Sør-Afrika, Jacob Zuma, går av. Ramaphosas formue er på 1,5 milliarder norske kroner.

Ramaphosa sitter blant annet i styret for gruveselskapet Lonmin. Lonmin eier platinagruvene i Marikana der 44 mennesker ble drept i august 2012. 34 av de døde var streikende gruvearbeidere drept av politiet.

Streiken i Marikana er bare et eksempel på den sosiale uroen som har spredd seg. Arbeidsfolk opplever at dere situasjon ikke har blitt bedre etter over 20 år med ANC-styre. De opplever at de store økonomiske forskjellene ikke blir mindre. De opplever at korrupsjon gjør at det ikke blir gjort noe med boforholdene, at korrupsjon fører til at skoleungene ikke får lærebøker, at ingen griper inn når deres døtre blir voldtatt, at færre får vanlige ansettelsesforhold og at de som har jobb har ansvaret for å forsørge flere enn før.

De opplever at ungdommen ikke har noen framtid.

Mandela sørget for en fredelig overgang, men hans visjoner om likhet er langt fra å bli oppfylt.