Siri Lyngstad Elvsborg, sosialkonsulent

Hva er mest rystende, at barn forsvinner fra asylmottak, myndighetenes manglende innsikt og innsats for å forhindre og stoppe det, eller den jevne borgers tilsynelatende apatiske holdning til at de forsvinner? Temaet forsvinning av asylbarn og menneskehandel nevnes tidvis i mediene, men kun i knappe ordelag. Jeg er sjokkert over den totale uteblivelsen av leteaksjoner, medieoppslag og handling!

237 barn forsvant fra asylmottak i Norge mellom 2008 og 2012, ifølge PRESS-rapporten Savnet. Bare i 2011 forsvant 100 enslige mindreårige asylsøkere/flyktninger fra norske asylmottak. 29 av dem har returnert til hjemlandet via International Organization of Migration, mens 49 av disse fortsatt har ukjent oppholdssted og kan være mulige ofre for menneskehandel.

Når et barn eller en ungdom forsvinner har asylmottaket plikt til å rapportere til politiet, dette gjelder også enslige mindreårige asylsøkere/flyktninger mellom 15 og 18 år. Det er derimot ingen automatikk i at barnevernet kontaktes, i og med at de ikke defineres som barn på linje med norske barn i samme alder.

Barneombudet uttalte seg i desember 2012 krasst mot departementene som skyver ansvaret over på hverandre når det gjelder tiltak og handling i forhold til asylbarn- og ungdommer som utsettes for menneskehandel. Som øverste talerør for alle Norges barn mener hun at det er på tide at regjeringen gjennomfører overføringen av barna som kommer alene til Norge og som er mellom 15-18, til barnevernet. Dette var et mål for den rødgrønne regjeringen allerede i 2008, med foreslått virkning fra 2009, men ble satt på vent, igjen og igjen.

Risikofaktorer ved å definere denne gruppa som voksne og ikke barn, er en økende fare for ny flukt og et liv under jorden som papirløs. De kan bli utsatt for menneskehandel i form av eksempelvis tvangsarbeid og prostitusjon, fare for langtidstraumatisering av ressurssterke ungdommer som har hele livet foran seg, og ikke minst belastninger for sin selvfølelse, tillit, evne til læring og utvikling av ferdigheter.

Bystyret i Oslo stemte i desember 2012 enstemmig for at Justisdepartementet skulle anmodes om å opprette et nasjonalt kunnskaps- og kompetansesenter om barn og menneskehandel. UDI er pålagt å ha minst èn person ved alle sine mottak med kompetanse på menneskehandel, og ved Hvalstad asylmottak, som alle enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år er innom før de flyttes ut til andre mottak rundt i Norge, hadde de inntil i vår et eget menneskehandel-team som jobbet aktivt for å plukke opp mulige ofre og følge dem opp. I 2011 registrerte de 26 ofre for menneskehandel, og tallet er økende. Nå har menneskehandel-teamet blitt nedlagt som følge av at Hvalstad tapte anbudsrunden og Mysebu ble det nye transittmottaket for enslige mindreårige asylsøkere.

Fremstår det ikke som et stort paradoks at de samme myndighetene som jobber for å styrke beredskapen mot menneskehandel samtidig legger ned Norges eneste

ressursteam innenfor samme område?

Det er utarbeidet rapporter og handlingsplaner for arbeid med å redusere forsvinninger i mottakene og motarbeide menneskehandel, men hva hjelper det hvis gjennomføringen umuliggjøres på bekostning av eksempelvis økonomisk lønnsomhet i driften ved asylmottakene?

Avstanden mellom myndigheter og arbeidsfeltet er stort, og jeg mener at vi som arbeider på feltet har en plikt til å informere politikere, politiet og andre myndigheter, og bidra som et bindeledd for at de skal forstå hva som faktisk foregår.

Konkrete historier om hva menneskehandel kan innebære i Norge i dag bør spres av oss som kan, og jeg vil derfor dele noe av det jeg kjenner til, og håper at andre vil gjøre det samme. I mitt arbeid med enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger har jeg blitt fortalt historier om konkrete følger av disse forsvinningene.

En hjelpeverge fortalte meg i sommer om fem mindreårige gutter han har vært verge for, som forsvant fra mottakene og har livnært seg ved å prostituere seg i Norge og Sverige. Noen av disse har fått lov til å bo hos norske menn, ved å være deres hushjelper og elskere. Dette er en form for tvangssituasjon som burde karakteriseres som menneskehandel. Alle disse guttene var mellom 15 og 18 år da de ankom Norge. I tillegg fortalte vergen at han via sine vergebarn hadde fått kjennskap til at prostitusjon var svært vanlig blant guttene for å komme seg videre på veien gjennom Europa til Norge. Sex er i noen tilfeller direkte betaling til menneskesmugleren, eller for selv å skaffe penger til reisen videre. At mange har tidligere prostitusjonserfaring gjør at de er mer sårbare for igjen å bli prostituerte enn de som ikke tidligere har slik erfaring. Dette er for meg et åpenbart argument for at gruppen enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år bør få omsorg av barnevernet i trygge og stabile omgivelser, og ikke av private firmaer som arbeider på rullerende anbud fra UDI.

En tettere omsorg under barnevernet vil kunne minske risikoen for menneskehandel, i tråd med regjeringens handlingsplan.

Hva er det vi venter på? Det later til å være en gjennomgående vent-og-se-holdning i forhold til denne gruppen barn og ungdommer. Mens vi venter og ser vokser de opp i utrygghet og en stadig risiko for tvangssituasjoner som påvirker deres liv for alltid. Det er på tide å våkne opp og gjøre reelle forandringer som sikrer disse barna og ungdommene et verdig liv med trygghet, omsorg og muligheter på linje med alle andre barn i Norge, i tråd med Barnekonvensjonen og internasjonale menneskerettigheter!