Mange som besøker Belfast benytter seg av buss- eller drosjeturene som tilbyr en reise gjennom byens pro-irske og pro-britiske bydeler for å se på de verdensberømte veggmaleriene. De erfarne guidene som forteller om byens historie, er ofte tidligere politiske fanger som gjerne deler sine erfaringer fra de britiske fangeleirene med nysgjerrige besøkende.

IRA og de britiske militærgruppene har lagt ned sine våpen og det republikanske frigjøringspartiet partiet Sinn Féin har inntatt rådhuset. Irsktalende Máirtín Ó Muilleoir som først ble valgt som bystyrerepresentant i 1987, og måtte gå på møter med skuddsikker vest, er blitt byens ordfører i 2013. De pro-britiske partiene som fortsatt støtter unionen med Storbritannia, er på defensiven, og de fleste observatører er enige om at et gjenforent Irland kun er et spørsmål om tid.

Fredsmodellen som ble forhandlet frem av lokale parter og regjeringene i London og Dublin med internasjonalt støtte fra Washington og Brussel, vekker oppmerksomhet rundt om i verden, og fredsforhandlerne fra dette lille konfliktområdet får stadig invitasjoner fra hele verden om å dele sine erfaringer om hvordan de har fått til en vellykket fredsprosess i det som tidligere ble fremstilt som en uløselig konflikt.

Men de såkalte fredsmurene som deler irske og britiske bydeler, består fortsatt, og byen er geografisk og demografisk sett like splittet som før. Selv om fremskritt ønskes velkommen av alle utenom noen små, ekstreme mikrogrupperinger uten særlig støtte blant folk, er det fremdeles en vei å gå og det finnes en rekke utfordringer å ta tak i.

Før jul foreslo britenes statsadvokat for området, John Larkin, å sette strek over straffeforfølgelse i forbindelse med drap begått under konflikten. Skeptikerne mener at forslaget først og fremst ble lansert på grunn av et stadig økende antall saker som avdekker den britiske statens rolle i den skitne krigen.

Britenes propagandalinje har alltid vært å fremstille sin egen rolle som fredsbevarende - fanget mellom to religiøse grupper som ikke klarer å leve sammen. Konflikten i Irland har aldri handlet om religion. Den handler om flere hundre års undertrykkelse skapt av en av de fremste kolonimaktene i verdenshistorien. Irland var Storbritannias første koloni. Britisk kolonialisme og militærokkupasjon i flere hundre år ble møtt med irsk motstand og frigjøringskrig i flere generasjoner, noe som resulterte i britenes tvangsdeling av landet i 1920 og begrenset selvstendighet for 26 av landets 32 fylker.

Et område nord i Irland bestående av 6 fylker skulle fortsatt være under britisk kontroll og ble styrt fra London med jernhånd: undertrykkelse, unntakslover, diskriminering, sensurlover, internering uten rettsak, tvangsemigrering og massive menneskerettighetsbrudd var kjennetegnene.

Området eksploderte i åpen revolusjon på slutten av 1960-tallet, 40 år etter at britene måtte trekke seg ut av resten av øya. Ytterligere 30 år med krig og konflikt førte til slutt til at den britiske staten måtte innføre viktige demokratiske reformer som gjorde en fredelig løsning mulig.

«Collusion Wall» i Beechmount-området er en vegg med bilder til minne om den skitne krigens mange ofre inkludert de 15 ofrene fra angrepet på McGurks pub i nord Belfast. Ordet «Collusion» brukes om samarbeidet mellom britiske styrker og pro-britiske terrorgrupper som førte til drapet på flere hundre mennesker.

En ny bok utgitt av den engelske veteranjournalist Anne Cadwallader og en britisk TV-dokumentar av BBC og John Ware har avdekket at britiske soldater i sivile klær drev med målrettede likvideringer av sivile, bombeangrep og såkalte «drive by shootings».

Folk i Belfast har lenge vært klar over britenes dødskvadroner. Det som er nytt i saken er at BBC nå tør å rapportere om det. Ware har intervjuet noen av soldatene som deltok i Storbritannias skitne krig, og har gitt detaljerte beskrivelser av den britiske statens rolle i mordet på uskyldige sivile.

For snart fire år siden, etter at en omfattende rapport om «Bloody Sunday» ble lagt fram, ba den britiske statsministeren Cameron om unnskyldning på vegne av regjeringen for den britiske hærens drap på 14 sivile under en borgerrettighetsdemonstrasjon den 30. januar 1972 i Derry. Det tok bare 37 år.

«I siste instans er regjeringen ansvarlig for opptredenen til de væpnede styrkene. Derfor ber jeg på vegne av regjeringen og på vegne av nasjonen om unnskyldning. Jeg beklager dypt,» sa han. David Cameron må snart på banen igjen. Mange irske familier venter fortsatt på rettferdighet.

Eddie Whyte

Forbundsstyremedlem i Fagforbundet