Og spørsmålet er greit det, du kan neppe vente større nysgjerrighet i nabolaget. Så jeg tenker meg godt om og må erkjenne følgende:

Jeg bor en drøy halvtimes busstur unna jobb. Det blir daglig over en time tur retur. En kjempeanledning til å lese bøker. Men det krever litt kløkt og forstand, du må vite hvordan du skal oppføre deg på bussen. For det er jo ikke til å underslå at gjennom et langt liv så har du blitt kjent med noen mennesker, i hvertfall sånn litt overfladisk. Og disse tar også bussen. Av og til den samme bussen som deg. Hvordan skal du få lest bøker om noen av disse dumper ned ved siden av deg for å snakke om alt og ingenting – ja, gjerne begge deler på en gang? Dette gjelder det for enhver pris å unngå. Derfor lusker jeg umælende og nesten usynlig rundt busstoppet jeg går på bussen fra. Det er alltid en fordel å komme avgårde så tidlig som mulig for på høsten og vinteren er det da gjerne mørkt og litt tåkete. Da er sikten minimal. Endelig inne i bussen, og forhåpentligvis tilnærmet usett, kryper jeg ned i ett av de bakerste setene, om det fins plass, trekker skuldrene nesten opp til ørene og gjemmer meg der bak ei bok. Skulle det da være noen som kjenner meg igjen og har lyst på en prat, tør de sjølsagt ikke å forstyrre. Og hvem vil sitte ved siden av en bokorm på bussen? For hva skal du si? Det nytter jo ikke snakke om været, bilen eller den siste firmafesten med en bokorm.

Men her om dagen var det en som ga faen og satte seg ned ved siden av meg. Jeg kjente han ikke engang, og jeg ble så urolig at jeg fikk problemer med å konsentrere meg om lesingen. Dette oppdaget han nok, for plutselig dunket han bort i meg, pekte på boka mi og sa:

– Hva er det du leser?

– Theres, svarte jeg, som sant var.

– Hvem er det? spurte han.

– Ett av dekknavnene til Ulrike Meinhof.

– Hun svenske popstjerna?

«Hva er dette for en tufs», tenkte jeg, men det er jo ikke sånt du sier høyt på en buss litt over klokka sju om morran, så jeg lot det bli med tanken.

– Hun var medlem av RAF, men er død nå. Tok livet sitt i 1976, sa jeg.

– Ok, så hun var pilot i det kongelige britiske luftforsvaret, konstaterte min medreisende med et selvtilfreds smil. Å målbinde bokormer er en egen idrettsgren.

– Nei, Ulrike Meinhof var en tysk journalist som ble medlem av Rote Armee Fraktion, siden kanskje bedre kjent som Baader-Meinhof-banden.

– Huffda, stønnet han.

– Ingen fare, de er døde alle sammen nå, sa jeg.

Min medreisende ble svar skyldig og sa ikke mer før han gikk av noen stasjoner før meg.

– Så jeg får lest ganske mange bøker på bussen i løpet av et arbeidsår, sier jeg til naboen.

– Ja, det er kjedelig å ta buss, sier naboen.

– Snakk for deg sjøl, sier jeg.

Mens Pelle, som egentlig er svensk, inte säger nogot alls.

Janke

Illustrasjon: Else S. Ruud