Meldingen, som ble lagt fram av daværende statsråd Inga Marte Thorkildsen, var svak og uten konkrete tiltak. Det ble tilgitt. Dels fordi utviklingshemmedes forkjempere ikke er godt vant, dels fordi meldingen ble sett på som et springbrett.

– Hvis vi vil kan vi kritisere denne meldinga nord og ned for å være for lite konkret. Men det viktigste er at nå er mennesker med utviklingshemming på dagsordenen, sa Jens Petter Gitlesen, leder i Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU) til Fontene.

Men så ble det tyst. Vi fikk en ny regjering og Solveig Horne ble likestillings- og inkluderingsminister. Et søk på hennes navn i kombinasjon med utviklingshemning/utviklingshemmede i medieovervåkingstjenesten Retriever gir fem treff for 2013 og 2014 til sammen. Ingen av dem leder til saker der ministeren har gått offensivt ut.

Horne har sagt mye om mangt, og blitt pepet ut på talerstolen både på feministkonferanse i Malmö og under Europride i Oslo. Om personer med utviklingshemning er hun så godt som helt taus.

Det er selvsagt ingen grunn til å tvile på at Solveig Horne, som folk flest, ønsker mennesker med utviklingshemning alt godt. Hun vil helt sikkert at de skal inkluderes og delta i samfunnet på sine egne premisser. Problemet er at hun har det øverste politiske ansvaret for dette og lar være å foreta seg noe for å løse de problemene stortingsmeldingen beskriver. Og det er ikke småtteri:

Utviklingshemmede står kort og godt utenfor på alle samfunnsområder. Deres deltakelse i arbeidslivet har sunket fra svært lav til nærmest ikke-eksisterende. De har liten makt over eget liv, og kan i liten grad velge hvor og med hvem de skal bo. De stues i mange kommuner sammen i institusjonslikende boligkomplekser i strid med ansvarsreformen. De deltar lite i fritidsaktiviteter og reiser langt mindre på ferie enn resten av oss. Og er tre ganger mer utsatt for seksuelle overgrep enn gjennomsnittet.

Da Stortinget behandlet Frihet og likeverd i februar i år, kom de med en helt konkret bestilling til statsråden: Det må settes ned et utvalg som skal foreslå konkrete tiltak på alle områder. Stortingsvedtaket var en seier for Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU), Fellesorganisasjonen (FO) og andre pådrivere. Nå måtte noe skje! Ingen hadde fantasi til å forestille seg at nok en sommerferie skulle opprinne uten handling.

Solveig Horne har sikkert mye å gjøre. Men her haster det. En gruppe mennesker lever på siden av samfunnet. Dette er tilstrekkelig dokumentert, beskrevet og utredet. Det er ingenting å vente på.

I fjor på denne tida skrev fagbladet Fontene om stortingsmeldingen under tittelen Thorkildsens kamp mot glemselen. På spørsmål om hvordan det kan gå til at vi godtar så lav kompetanse i tjenestene til personer med utviklingshemning, svarte den daværende statsråden: «Noen mennesker er lettere å gå rundt. De som ikke har store organisasjoner i ryggen.»

Thorkildsen tapte både valget og kampen mot glemselen. Ganske nøyaktig ett år seinere er alt som før.

Den som vil at ingenting skal skje, setter ned et utvalg, heter det. Hvor blir det av ambisjonene til den som ikke engang gjør det?