Bjørn Kjærand Haugland

Næringslivet holder flybransjen i live. Det kan brått ta slutt.

MDG foreslo nylig i sitt alternative statsbudsjett å drastisk øke avgiftene på flybilletter. Det er helt forståelig at både nordmenn i distriktene, Widerøe og de andre flyselskapene løfter på øyenbrynene. Samtidig vet vi at prisen på å forurense må kraftig opp dersom vi skal avverge en menneskeskapt katastrofe. Det er vanskelig å argumentere for at flybilletter skal være et rettskaffent unntak, også i næringslivssammenheng.

Glem debatten om hva du skal føle når du flyr. Faktum er at forurensende adferd, og dermed også antallet fossile flyreiser, må reduseres kraftig. Det vi burde diskutere er løsninger som får oss dit.

La det være klart at jeg kaster stein i et glasshus. En internasjonal karriere har sendt meg mangfoldige ganger rundt kloden, og jeg pendler nærmest ukentlig til møter og konferanser med fly. Det samme gjøre store deler av miljøbevegelsen. Likevel må jeg rette en pekefinger mot unødvendige flyreiser i næringslivet, og for økte avgifter på fossile flyreiser. Det har seg nemlig slik at man kan være en del av systemet, og samtidig ta til orde for endring. La oss for en gangs skyld la være å bruke s-ordet i denne debatten, og heller se på fakta.

Næringslivet kan i dag ta mye av æren for at flyselskapene kan drive lønnsomt, og dermed også skylden for utslippene det medfører. Fordi selskaper ofte bestiller i siste liten, gjerne på businessklasse og gjennom bonusordninger, er inntjeningen per passasjer nemlig mye høyere. Resten av passasjerene reiser dermed til billigere priser. Og det er før man legger til grunn at noen betaler tilstrekkelig for utslippene sine. Det finnes i dag ingen internasjonal karbonskatt på flybensin, selv om det heldigvis er flere som begynner å ta til orde for det.

Utslippsregnskap er også på vei inn i mange selskaper. Vi i Skift har allerede levert inn våre til statsminister Erna Solberg. Det er med god grunn. Skal vi nå målene om utslippskutt som er nedfelt i Paris-avtalen og unngå en katastrofal klimakrise, har vi dårlig tid.

Store bedrifter tenker ikke i stortingsperioder, og da er 2030 faretruende nært. Det gir oss ikke noe annet valg enn å snu på hver stein i egen drift, for å finne ut hvor utslippene kan kuttes. Det betyr at flybransjen, blant mange andre, har kort tid på å gjenoppfinne seg selv som en fornybar bransje.

Det finnes mer klimavennlige løsninger for flybransjen som vil utforskes i stadig større grad jo mer press som legges på flyselskapene. Jeg snakker om en elektrifisering av kortbanenettet, biodrivstoff og hybridløsninger på lengre flygninger. Her går utviklingen alt, altfor sakte. Med dagens prognoser vil kun en svært lav andel av flyflåten benytte slike løsninger innen 2050. Det er ikke i tråd med Paris-avtalen.

Næringslivet bør fremover gjøre som Universitetet i Bergen, nemlig å stramme inn retningslinjene for utenlandsreiser. Vi bør også gjøre vårt for å fly mindre innenlands, forhåpentligvis i takt med at alternative tilbud blir bedre, og etterspørre fornybart bærekraftig biofuel på våre reiser. Staten bør på sin side stille strengere omsetningskrav på biodrivstoff overfor flyselskapene som flyr innenlands, slik at bransjen investerer mer i produksjon og forskning. Det samme gjelder elektriske fly på kortdistanser. Vi må gjøre disse alternativene lønnsomme å operere.

Det er kun dette som kan løse overgangen til en utslippsfri flybransje som knytter nullutslippssamfunnet sammen i også fremtiden. SAS tilbyr allerede biodrivstoff som et alternativ på sine reiser i samarbeid med det svenske selskapet Preem, og selskapet Silva green fuel jobber med planer om produksjon av biodiesel på avfall fra norsk skogindustri på Hurum med Skiftmedlemmet Statkraft og SödraCell i ryggen.

Vi trenger et raskt skifte, og Norden bør samarbeide om å bli et utstillingsvindu for bærekraftige transportløsninger – også i luften.

Kanskje fremtidens luftfart kan ha sitt utspring fra Skandinavia?