En historisk seier i hotellstreiken
Hotell- og restaurantstreiken ble vunnet. Det er all grunn til å gratulere Fellesforbundet og de ansatte i hotellene, restaurantene og kantinene med resultatet. Men seieren er mye viktigere enn bare det som står i Riksmeklerens møtebok.
Dorthe Karlsen
torgny@lomedia.no
Resultatet har historisk betydning.
• Hotellstreiken er over - ansatte får lokale lønnsforhandlinger
Sysselsettinga i Norge har siden begynnelsen av 70-tallet dreid fra tradisjonell industri over til servicesektoren. Dette har vært en utfordring for fagbevegelsen fordi industrien har vært fagbevegelsens grunnfjell.
Fagbevegelsen har ikke klart å få en like sterk posisjon innen servicesektoren som i industrien. Bare én av tre arbeidstakere innen privat tjenesteyting, er organisert viser tall fra AKU-undersøkelsen.
Det viktigste kravet i hotell- og restaurantstreiken har vært å få lokale forhandlinger. Det er to grunner til at det er viktig. For det første får de ansatte mulighet til å få del i verdiskapningen, det vil si høyere lønn. For det andre vil dette gjøre klubben på den enkelte bedrift viktig. De lokale forhandlingene og prosessen rundt dem, vil være med å bygge organisasjonen sterkere. Det vil være et nytt argument for å organisere seg.
Streiken som nå er avsluttet, er den første streiken der hotell- og restaurantarbeiderne har hatt hele Fellesforbundet i ryggen. Det har vært en uvurderlig styrke.
• Fakta om avtalen mellom Fellesforbundet og NHO Reiseliv
Og styrken i LO-fellesskapet viste seg da også på slutten av streiken, da forbund etter forbund meldte seg på for å ta ut medlemmene sine i sympatiaksjon.
Denne streiken hadde ikke LO råd til å tape. Et nederlag ville ha ført til et kraftig tilbakeslag for all organisasjonsbygging innen tjenestesektoren. I stedet for å bli slått tilbake, har fagbevegelsen fått en nytt verktøy for å bygge en sterk fagbevegelse innen hotell- og restaurantbransjen.
Men streikeresultatet har nasjonalbetydning. Holden 3-utvalget fikk i oppdrag av regjeringa å utrede «Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi».
Deres viktigste konklusjon er: «Det inntektspolitiske samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene og høy grad av koordinering i lønnsdannelsen har bidratt til en god utvikling i Norge, med høy verdiskaping, lav arbeidsledighet, jevn inntektsfordeling og gjennomgående høy reallønnsvekst.»
Men en forutsetning er: «For å opprettholde en koordinert lønnsdannelse må den vedlikeholdes både av institusjonene i inntektspolitikken og organisasjonene selv. Høy organisasjonsgrad kan lette koordineringen og gi en lønnsdannelse som bedre ivaretar hensynet til høy sysselsetting og lav ledighet. Både partene og myndighetene må støtte opp om koordineringen»
En høy organisasjonsgrad er med andre ord en forutsetning for den norske modellen.
At provoserende rike hotellkjedeeiere tuter fra et horn på veggen får en bære over med. De har ikke solidaritet med annet enn sin egne verdier, og har problemer med å fatte at de har et nasjonalt ansvar.
Men at ledelsen i NHO Reiseliv har framstått som megafoner for denne gruppen, har gjort konflikten lengere og vondere enn nødvendig. En skulle tro at også NHO var for et organisert arbeidsliv.
Torgny Hasås, journalist LO-Aktuelt
