Vi møtes på halvveien, på Majorstua, på et trim-senter ca 20 meter under bakkeplan.

Og vi er ikke de eneste. Her om dagen møtte vi på den ikke ukjente «halvbrorforfatteren», i et noe uortodokst løpesett på tredemølla. To minutter tidligere hadde vi passert et annet stjerneskudd, Magnus Carlsen, som skulle spille volley-ball. Den gutten må holde seg i god fysisk form for å holde ut lange sjakkturneringer. Så, en snau halvtime senere, entrer det tidligere mellomdistansefenomenet Arne Kvalheim mølla. Nøyaktig samme løpekropp som den gangen, så ikke ut som han har lagt på seg et gram siden storhetstida. Det ble en drøy 5000 meter på mannen som skapte entusiasme på Bislett i hin hårde dager. Men joggu drar vi kjensel på en som i våre øyne skapte enda større begeistring på samme stadion, nemlig Kjell Kaspersen.

Skeid-keeperen hadde mange hundre kamper i klubbdrakta og er notert med 34 kamper på landslaget, i tillegg til at han satt et utall ganger på benken som reserve for Sverre Andersen fra Viking. Kasper ga oss unggutta på tribunen mange store opplevelser på 60-tallet. I og med at jeg havna i styrkerommet ved siden av Kasper og har bakgrunn som gutte- og juniorspiller i Skeid, synes jeg det var på sin plass å slå av en prat. Mannen, som holder seg bra og på ingen måte ser ut som en 74-åring, kunne fortelle at mange av gutta på hans tid var falt fra, helter for mange i Skeid-svingen den gangen. Egentlig alt for tidlig å dø for idrettsfolk, som skulle være i god form, men de skiller seg neppe ut i så måte.

Jeg minte 74-åringen på en kamp jeg ikke glemmer, nemlig Oslo bylag mot Portugals Benfica, et av Europas beste lag på den tiden. Kasper sto i mål og Oslo tapte 0-4, men ifølge VG-referatet fikk Skeid-keeperen bestått og vel så det. En av verdens beste fotballspiller gjennom tidene, Eusebio, spilte for Benfica. Han hadde et gudbenådet skuddbein, og ingen som så kampen mot Nord-Korea i fotball-VM i 1966 glemmer at Portugal hentet opp en 0–3 ledelse og vant 5–3 med Eusebio i spissen (scoret fire). Nå er stjernespilleren død, mens Kasper lever i beste velgående. Jeg aner ikke årsaken til at en del tidligere topptrente folk dør tidlig, men jeg har en mistanke om at enkelte idrettsfolk gir seg brått uten en myk overgang fra toppform til «mosjonsform». Dette var kanskje særlig tilfelle før i tiden. Da har jeg mere tro på Kasper- og Kvalheim-metoden med gradvis «nedtrening». Så det gjelder å stå på fortsatt gutter, jamt og trutt. Heller 20 meter under bakken enn «six feet under».

shc