JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

John F. Kennedy-sitater kan brukes til så mangt.

Verving av medlemmer er et sentralt tema for de aller fleste av LOs 23 forbund, det er medlemmene forbundene lever for. Og av.

Et fagforbunds styrke, så vel politisk som rent økonomisk, måles ofte i antall medlemmer. Overfor eksterne motparter og i den interne kampen om innflytelse innad i for eksempel LO-familien. At forbundene har sterkt fokus på medlemsverving er derfor veldig forståelig. Kjøttvekta er ikke bare noe næringsmiddelindustrien er opptatt av.

I et langt liv som reportasjejournalist i fagbevegelsens tjeneste har jeg ofte spurt tillitsvalgte eller menige medlemmer jeg har møtt på min vei hvorfor de er organiserte. Svarene er sjølsagt svært ulike, men ikke sjelden får jeg som svar at et medlemskap gir dem mye. Så ramser de gjerne opp alle godene som gir dem høyere lønn og større trygghet i arbeid og hjem. Medlemskap er bra for MEG, mener de.

Det fins ikke noe riktig svar på et sånt spørsmål, alle har sine motiver for å fagorganisere seg. Men en argumentasjon som i for sterk grad går i retning av hva du som enkeltindivid kan tjene på å være fagorganisert, kan være et svært kortsiktig perspektiv – og bør i hvert fall ikke være den eneste veien til Rom.

I en verden og virkelighet som blir stadig mer individualisert – og dermed mindre kollektiv – er det kanskje på tide å snu på flisa. Noen tror sosiale medier er veien å gå, men mange mennesker jeg kjenner har på forbausende kort tid klart å gjøre sosiale medier til sin egen motsetning. Det som meldes blir så individualistisk og privat at det har omtrent like store interesse og samme nyhetsverdi som Se og Hør.

Med nesa, hue og tankene langt inn i de sosiale mediers skjermer, totalt blinde for at det eksisterer mennesker også utenfor skjermbildet, er etter mitt skjønn betegnelsen usosiale medier mer treffende. Men dette var i nærheten av en avsporing.

Hvordan skal fagbevegelsen og LO-forbundene få flere medlemmer i denne individualistiske tid?

På kort sikt fungerer kanskje fortsatt vervepremier og andre materielle duppeditter og lokkemidler, men dette er neppe bærekraftig i det lange løp.

Fagbevegelsen er ikke som en bank hvor du investerer mellom en til to prosent av lønna di for at disse pengene skal forente seg mens du gjør alt mulig annet. Fagbevegelsen er et kollektivt spleiselag der mennesker sammen skal skape samhold og solidaritet. Og videreføre de sterke tradisjoner som er nedfelt i langt over 100 års historie, en kamp for arbeidsfolks rettigheter.

Når mange arbeidstakere i dag slipper å stå med lua i hånda i møte med sjefen, er dette den kollektive fagbevegelsens fortjeneste – en fagbevegelse som på et politisk, ideologisk grunnlag har gitt arbeidstakere en sjølbevissthet og sjølrespekt som er ti ganger mer verdt enn kroner og øre.

Dette burde ungdommen få lære i samfunnsfag og historietimene på skolen, dette er det historien om fagbevegelsen handler om. Her er ingenting kommet rekende på ei fjøl, her snakker vi om en bevisst og villet utvikling. Og om en politisk bevegelse. For å snu litt på Olof Palme: Fagforeningspolitikk er å ville!

Ser vi oss rundt i verden er historien om fagbevegelsen i Norge en gladhistorie, en suksesshistorie om en bevegelse som har lykkes svært godt, som har tatt kampen opp på Davids vegne mot selveste Goliat. Og langt på vei vunnet denne kampen:

Denne historien er det venner av fagbevegelsen bør fortelle den kommende slekt hver eneste dag. De fleste vil være med på et vinnerlag, og de vil gjerne bidra også. Alle forstår betydningen av at sammen er vi sterke – og sterke vil alle være.

Det er ikke sikkert uorganiserte vil komme strømmende sånn med en gang. Men de som kommer, vil ha langt større sjanse for å bli om de ser at denne historien er sann.