Steinar Mediaas ville gjerne fortsette som økonomiekspert i NRK. Mannen var jo ikke mer enn 67, men NRK ville bli kvitt ham, og det med en bedriftsintern avtale i ryggen.

Jeg iler til med to opplysninger: Jeg fyller snart 60, og jeg vet ingenting om Steinar Mediaas sak utover det jeg har lest i avisene. Likestillings- og diskrimineringsombudet ga Mediaas rett i at han var aldersdiskriminert, men retten kom til et annet resultat da saken havnet der.

En venn av meg fylte 70 for tre, fire år siden. Etter fylte 60 begynte han å sykle, gikk lange skiturer og om sommeren hastige treningsturer i en gangfart som fikk pumpa i gang og svetten til å sile. Han var prest og gikk ikke av for aldersgrensen med et smil om munnen og en takk til Vårherre. Nei, han kunne ikke skjønne hvorfor han ikke kunne fortsette når han både fysisk og psykisk var fullt kapabel, og det dessuten er stor mangel på prester.

Jeg husker også noen gamle familiebilder fra 60-tallet. Mange av dem som finnes på bildene ser ut som de for lengst har nådd pensjonsalder, til tross for at de knapt hadde fylt 50 da fotografen trakk i utløseren. I dag holder vi oss bedre og ser faktisk jevnt over mye yngre ut.

At 60 er de nye 40, er kanskje ikke bare et flåsete utsagn fra noen som nekter å innse livets harde realiteter.

Hva med det politiske innholdet? Steinar Mediaas og min unge venn på snart 74 lever nå begge av sin pensjon, har det materielt godt, men kunne altså tjent langt mer om de hadde fått fortsette å jobbe, og dermed også bidratt mer til samfunnet. For dem ville den økte inntekten neppe betydd så mye, men for samfunnet ville det gitt flere titalls tusen mer på plussiden.

Mine besteforeldre på morssiden levde til de ble henholdsvis 71 og 82. Morfar fikk hele 12 år som pensjonist etter et langt og strevsomt yrkesliv. Det var lenge på 1960-tallet. Han dro til sjøs i ungdommen og ble siden altmuligmann og ansvarlig for alt teknisk utstyr ved Trondhjem kommunale bakeri i mer enn 30 år. Da han fylte 70 og kunne gå av med Norges Vels medalje og et vakkert lommeur i sølv til takk, var det en lettelse. Noe vi feiret, og vi var mange som kunne tjene til vårt brød og betale for hans pensjon.

I dag lever vi mye lenger, vi holder oss friske lenger, men trenger desto sterkere og mer kostbar pleie de siste årene når livet går mot slutten. På den andre siden sitter vi lenger på skolebenken, og vi begynner langt senere å tjene penger og betale til fellesskapet.

«Ulempen med å bli gammel er at man blir så forbannet klok», skrev en venn av meg i Hufudstadsbladet i Helsingfors for en tid siden. Men plutselig er ikke klokskapen og den akkumulerte kompetansen noe verdt? Og er et pensjonssystem som tvinger friske «unge» 60-åringer ut av yrkeslivet klokt?

Rett til å kunne slutte er flott, plikt er umoderne.

Svenn A. Nielsen, skribent