Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Inger Louise Valle (1921-2006), justisminister i perioden 1973 til 1979, karakteriseres ofte som den humanistiske kriminalpolitikkens mor. Hun skjønte at skal vi klare å bygge et trygt samfunn, må vi ikke bare forstå årsakene til vold, faenskap og annen kriminalitet – nei, vi må også behandle alle mennesker med respekt og verdighet. Også de kriminelle. For ingen er født kriminelle – men noen blir det.

Noen dager i forrige uke fordypet jeg meg i arbeiderbevegelsens historie. Jeg skulle i forbindelse med kvinnestemmerettsjubileet skrive en sak om Fernanda Nissen, den eneste av de fire store som kommer fra arbeiderbevegelsen. Skjønt kommer fra, og kommer fra, fru Nissen – hun var født inn i borgerskapet, men gjorde en slags omvendt klassereise og meldte seg inn i Arbeiderpartiet kort tid etter fyrstikkarbeiderstreiken i 1889.

Og hva fant jeg så ut om Fernanda Nissen? Jo, at hun som en av de første kvinnelige kommunepolitikerne her til lands seilte inn i Kristianias fengselstilsyn. Hun hadde tidligere som journalist vært opptatt av hvordan samfunnet tok vare på dem som falt utenfor.

Faglitterær forfatter Mari Jonassen, som nylig har gitt ut biografi om Nissen, anmeldelse kan leses her, skriver: «Nå fikk hun et enda mer direkte innsyn i forholdene, og hun likte ikke det hun så. Tilstanden i fengslene var elendig. Den skrale maten, særlig bruken av vann og brød som straff, førte til at fangene ble underernærte og ikke tålte skikkelig mat. Luften i luftegårdene kunne knapt kalles luft, små som de var, og himmelen var knapt synlig mellom de høye murveggene som omkranset dem.»

Fernanda Nissen mente det norske rettsvesenet var for kostbart, og fengsling hadde ifølge henne liten effekt.

Jonassen skriver følgende om Fernanda Nissens kriminalomsorgspolitiske standpunkt for over 100 år siden:

«De vergeløse, kalte hun dem, fengselsfuglene, de som aldri kom seg ut av systemet. Det var opplagt at dagens fengselsstraff, med det ensomme, stillesittende cellelivet, gjorde menneskene uskikket til å møte virkeligheten når straffen var ferdig sonet. Først og fremst måtte den kriminelle lavalderen heves. Hun møtte fjortenåringer på sine tilsynsrunder. Det måtte ikke forekomme. Vergerådet hadde plikt til å hente dem ut av fengslene så fort som mulig. Dessuten måtte de brutale straffemetodene på barnehjemmene avskaffes. Det var en skam at de fortsatt eksisterte, skrev hun. Hun argumenterte for å bevilge tilstrekkelig med ressurser til barnevernet, slik at de kunne opprette flere fosterhjem. Forebygging var uhyre viktig. «Hvert barn som reddes fra forbrydelser og uorden, og den sykelighet og de fængselsophold som følger forbryderen, er jo en vældig økonomisk gevinst for samfundet». Til syvende og sist var det ikke bare den sultnes skyld at han stjal, den mette måtte dele ansvaret.»

Legg merke til den siste setningen til Nissen. Vi har alle et ansvar, som Jens Bjørneboe også var inne på. Blant annet i diktet Mea Maxima Culpa, der første vers går sånn:

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:

«Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?»

Hvem er et menneske, som ikke vet

At han bør frykte all rettferdighet?

Men hva med Fernanda Nissen, hva kan vi lære av henne? Eller hva kan vi lære av historien, arbeiderbevegelsens egen?

På mange måter var Nissen svært tidlig ute med sine tanker om kriminalpolitikk, hennes tanker om fengsel og kriminalomsorg foregriper mye av det salige Inger Louise Valle fremmet på 1970-tallet, tanker som skapte ramaskrik blant borgerlige politikere. Og som gjør det fortsatt.

Både Nissen og Valle var det den nåværende justisminister Anders Anundsen antagelig vil kalle «soft on crime». Sjøl foreslår han å gjeninnføre dublering i norske fengsler, det vil si å sette to fanger inn i samme celle.

Dette gjør den nye justisministeren til tross for at all ekspertise kan fortelle ham at dette er å gå baklengs inn i framtida, det er å be om et mer utrygt samfunn.

Anundsen gjør seg med dette til en av mange som burde fordype seg i Fernanda Nissens tanker om kriminalomsorg.