Den blåblå regjeringen argumenterer sterkt for fritt behandlingsvalg i sykehussektoren, og vil innføre et slikt tilbud allerede i år innen rus, psykiatri og rehabilitering. Dette med en kostnadsøkning i år på 255 millioner. Hva betyr fritt behandlingsvalg av sykehus, og hvordan skal det organiseres og betales?

Den politiske retorikken er klar. Pasienter skal kunne velge behandling i private sykehus på lik linje med offentlige sykehus, og staten skal betale gjennom folketrygden, dvs. skattebetalerens penger. Begrunnelsen som benyttes er at ledig kapasitet i private sykehus må bli bedre utnyttet, og vil medføre mindre køer for behandlingstrengende pasienter. Det vil dessuten ha den effekten at fritt behandlingvalg vil åpne for konkurranse mellom offentlige og private sykehus om pasienter og slik fremme bedre behandling. Konkurranseaspektet vil skape mer effektive sykehus. Ja, men hva med kvaliteten og lik tilgang til det frie behandlingstilbudet? Det vil nok bli de norske urbane elitegruppene som vil være best i stand til å utnytte systemet.

Fritt behandlingsvalg innebærer statlige innkjøp av tjenester i stort omfang fra private sykehus i langt større grad enn under den rødgrønne regjeringen. Nå er det slik at Norge er underlagt EU-direktivet om offentlige anskaffelser. Det betyr at offentlige innkjøp av tjenester over kr 500 000, ifølge norsk tilpasning til direktivet, må ut på anbud. Anbud skal utlyses i hele EU/EØS-området. Dette gjelder også for helsesektoren. I disse prosessene er fagbevegelsen satt helt utenfor. Noen andre konsekvenser følger:

For det første: Allerede den rødgrønne regjeringen hadde omfattende offentlige innkjøp av private helsetjenester ute på anbud, og avtaler med private sykehus om behandling gjennom de regionale helseforetakene (RHF). Jeg kjenner ikke tallene. Men la oss si at de brukte 5 milliardar av et totalbudsjett på ca. 145 milliarder. Dette hørte vi lite om fordi den rødgrønne regjeringen ønsket å bevare offentlige sykehus som grunnpilaren i norsk helsevesen. Heller ikke den blåblå regjeringen unngår EU-direktivet om offentlige anskaffelser. Også det hører vi lite om i debatten. For fritt behandlingsvalg betyr større innkjøp og avtaler med private sykehus, og det koster. La oss si at den blåblå regjeringen vil bruke 40 milliarder på sine innkjøp for fritt behandlingstilbud. Hvor skal de 35 milliardene ekstra komme fra? To alternativer foreligger. Trekke dem fra totalbevilgningen og redusere budsjettene til de offentlige sykehusene, eller så må de øke totalbudsjettet for sykehusene. Det siste blir dyrt. Ikke rart at helseminister Bernt Høie blir utydelig når økonomi trekkes inn i debatten om fritt behandlingsvalg. Samtidig skal dette dyre tiltaket skje sammen med omfattende skattelettelser til fordel for de rikeste. Fagbevegelsen er også i denne prosessen utelatt fra innflytelse.

For det andre dreier det seg om økte muligheter for sosial dumping, Vi må anta at europeiske selskaper, kanskje forankret i skatteparadiser, vil delta i anbudsrundene, dvs. i konkurransen om oppdrag innen norsk sykehusvesen. De kjøper/leier/bygger opp sin nødvendige infrastruktur i Norge og utnytter et nytt stort marked. De bringer sitt eget lavt betalte helsepersonell med seg, Dette personalet blir hentet fra ulike lavkostland innen EU/EØS-området. Det siste gjør at de dermed reduserer den betydelige kostnaden knyttet til arbeidskraft, og slik vinner oppdrag i anbudskonkurransene om innkjøp av helsetjenester. Helsepersonellet vil bestå av leger, sykepleiere, teknikere og annet hjelpepersonell av mange slag og vil i utgangspunktet være billig uorganisert arbeidskraft. Selskapene kan så inngå langsiktige kontrakter med de aktuelle norske helseforetakene som står bak utlysningene. Dette kan de gjøre ut fra EUs utstasjoneringsdirektiv som er meget utydelig når det gjelder spørsmålet om sosiale rettigheter i landet oppdraget utføres i skal følges eller ikke. Defineres oppdragene som langvarige prosjekt, gjelder i hvert fall hjemlandets regelverk på arbeidslivets område. Sosial dumping blir en virkning av dette. Med utgangspunkt i flyselskapet Norwegian kan vi si at det kan komme til å skje en «norwegianisering» av norsk sykehusvesen. Det kan sies slik fordi utstasjonert helsepersonell med base i et annet land kan jobbe under de lønns- og arbeidsvilkår dette landet har. Det er imidlertid mye juss knyttet til spørsmålet om minstelønn og tariff ved innkjøp av tjenester., Nasjonal og europeisk fagbevegelse er engasjert i en rekke saker av denne type. Det er også den norske fagbevegelsen, men foreløpig lite engasjement når det gjelder innkjøp av helsetjenester.

Etablerer utenlandske sykehusselskaper seg i Norge og utfører sine oppdrag herfra, er det juridisk klarere at de må forholde seg til norske lønns- og arbeidsvilkår. Det vi imidlertid kan se som en mulig utvikling innen ikke altfor lang tid er at EU fullfører et indre marked også for sykehustjenester, som for andre tjenester. Det betyr at lønns- og arbeidsvilkår i EUs medlemsland og EØS-land må harmoniseres, og mest sannsynelig vil det bety et «race to the bottom». Og videre betyr det at fritt behandlingsvalg innebærer innleggelse også på europeiske sykehus, fordi norske pasienter velger det. Sengeplassene blir nok billigere i den europeiske konkurransen om pasienter og oppdrag. Men hvor er pasienten i dette bildet etter sitt frie valg gjort på et svært begrenset informasjonsgrunnlag?

Noralv Veggeland

Professor ved Høgskolen i Lillehammer