– Han har fått seg ny hund, sa hun med ansiktet bøyd mot Ipaden.

Det er kona som holder meg oppdatert om hva som rører seg i familien og blant felles venner. Men «facebook» er naturligvis ikke noe nytt. Da jeg vokste opp på seksti- og syttitallet visste alle det mest om meg og resten av familien vår. Under en vignett med hatt, pipe og skrivemaskin skrev fattern sine populære petiter i lokalavisa hvor utgangspunktet ofte var hverdagen i familien. Hatten, pipa og skrivemaskinen er blitt historie. Men interessen for det private og nære lever videre. Jeg husker aldri at jeg noen gang var sint eller trist over at folk visste så mye om oss. Og fatterns refleksjoner var poengterte og omtenksomme.

I likhet med mange av dagens barn vokste søsteren min og jeg opp med at hverdagen vår ikke var så privat som naboens. Uten å vite det den gangen var vi tre, fire tiår forut for vår tid. Men det var på mange måter en uskyldig versjon av sosiale medier som i dag har erobret verden på godt og vondt. Da min datter, Oda, i høst skrev en master om barnas rettsvern i forhold til hva foreldre publiserer om dem på sosiale medier, fikk jeg øynene opp for de mer alvorlige sidene ved å bruke sine nærmeste på Facebook. Vi ble aldri utlevert på en naiv eller kynisk måte. Fattern var redaktør og forfatter; han visste hvor grensene gikk. I dag er det mange som ikke gjør det.

Men fatterns petiter om vår hverdag og dagens skriblerier på sosiale medier har likevel en viktig felles verdi. De er unike tidsbilder som forteller om samfunn, familie og om rådende holdninger. På fatterns skrivebord har han alltid liggende noen utklippshefter med hundrevis av de gamle petitene. Avispapiret er gulnet og sprøtt av limet, men med god behandling vil de være lesbare i generasjoner framover. Ryktene vil ha det til at Facebook er på hell. I likhet med papiravisene er det «gamlingene» som holder fast ved Facebook, ungdommen har sine egne steder. Og teknologien endrer seg fortløpende. Har du noen gamle, ubrukelige disketter liggende hjemme? Og hva skjer den dagen noen trekker ut stikkontakten på den siste serveren? Vil dine barn om førti år kunne lese om den første hunden i familien, slik jeg kan gå tilbake i fatterns klipparkiv?

Han skrev for historien. Skriver vi bare for oss selv?

sym