Av Stein Kristiansen, Handel og Kontor

Sveinung Rotevatn har blitt en frontfigur for Regjeringen og høyresiden i arbeidslivsspørsmål. Godt forankret i et partiprogram som er direkte fagforeningsfiendtlig og i en illusjon om at kapitalismen anno 2014 er en liberalistisk idyll, framstår han meget offensivt i media. I sine angrep på dagens arbeidsmiljølov toer han sine hender for politisk tilknytning og forteller at han er for endringer i Arbeidsmiljøloven av praktiske grunner. Han ønsker en mere fleksibel lovgivning for å gjøre det lettere for folk å arbeide og leve. Han stiller seg uforståelig og hoderystende til en fagbevegelse og partier, som ifølge ham er opphengt i gamle forestillinger om motsetningen mellom arbeidere og kapitalmakt. Han hoverer over en bevegelse som han mener har overlevd seg selv.

I sitt liberalistiske vakuum faller Rotevatn for eget grep. Det må forutsettes at han har stilt til valg som stortingsrepresentant på et ideologisk grunnlag med ønske om å påvirke menneskers hverdag sosialt, økonomisk og praktisk. Han får like det eller ikke, men i normal forståelse er dette å drive politikk. Når han når de store høyder med å fortelle at hans synspunkter på Arbeidsmiljøloven ikke er ideologisk og politisk motivert, bør han i anstendighetens navn melde fratreden som stortingsrepresentant. Det er mange gode grunner å velge mellom. En er at han ikke sitter i Stortinget for å drive politikk, en annen kan være at han er tatt med buksa nede i en blank løgn. De er begge gode grunner for ham til å forlate Stortinget.

Deretter kan han be om praksisplass eller en midlertidig ansettelse hos Civita eller NHO for å få en innføring i hva arbeidslivspolitikk faktisk er for noe. Skulle dette bli for mye for den liberale Rotevatn kan han sikkert få en innføring om det samme spørsmålet i fagbevegelsen. Deretter kan han vurdere innholdet i sine synspunkter av i dag opp mot hva han har vunnet av erfaringer og sitt liberale sinn.

Angrepet på Arbeidsmiljøloven kommer på et tidspunkt da omfanget av sosial dumping i norsk arbeidsliv er av et svært høyt omfang. Bransjene uteliv, renhold, handel, transport, bilpleie og bygg florerer av ulovligheter. Ulovlig arbeidskraft, svart arbeid, omfattende brudd på lovbestemmelser og regler, skatteunndragelser florerer. Dokumentasjonen for dette finner man i rapporter fra Arbeids-tilsyn, Skattemyndigheter og fagbevegelse. Flere av NHO medlemsforeninger varsler om det samme.

I praksis betyr dette at grensene er flyttet i disfavør for ansatte i mange bransjer. Det gjør det vanskelig å stå fram, spesielt på grunn av frykten for represalier og det å havne i et større økonomisk utføre enn det man allerede er oppe i. Forslagene fra Regjeringen flytter disse grensene enda mere i favør av arbeidsgiverne.

Med bakgrunn i den kunnskap undertegnede har fra det lokale arbeidsliv på Nordmøre kan jeg med hånden på hjertet bekrefte at det er svært mange alvorlige historier vi får servert. Undertegnede er også kjent med at det sås tvil om sannhetsgehalten i det som vi som faglig aktive forteller. Bare så det er skrevet. Vi er ikke interessert i å fortegne virkeligheten. Gjør vi det, river vi grunnen vekk under den bevegelsen som har bidratt mest til å bygge velferd i Norge, nemlig fagbevegelsen.

Høyre og Fremskrittspartiet har aldri hatt noe godt øye til fagbevegelsen, og i alle store kamper for å bedre lønns- og arbeidsforhold har de stått som motparter til vanlig folk. Venstre har vært mindre framtredende i slike sammenhenger, men Sveinung Rotevatn viser til fulle hvor Venstre faktisk står.

Hadde han enda eid ryggrad til å si at hans synspunkter har en ideologisk-politisk forankring, men selv det mangler, og det forteller egentlig alt.