JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hvor mange fengsler vi trenger, hvor store de skal være, hvilket regime – åpne eller lukkede – som skal råde, og mange flere kriminalomsorgsfaglige spørsmål kan diskuteres. Jeg har ment noe om alt dette i offentligheten i 15 år. Uten at fjell er flyttet.

Og mens noen av oss diskuterer, råtner fengselsbyggene på rot.

Aftenposten ryddet side fire og fem i går. Flere av fengselsbygningene er så falleferdige at det må vurderes å stenge ned flere soningsplasser, kunne vi lese.

Det foreligger en rapport fra Statsbygg om tilstanden i Oslo fengsel, avdeling A – det såkalte Botsfengslet som ble bygget i 1851. Rapporten er skremmende lesning – ja, for de som er opptatt av HMS i fengslet er det den reneste skrekkromanen.

Skjønt, Statsbygg driver ikke med diktning, de skriver ikke romaner – dette er sakprosa.

For noen år siden ble Molde fengsel, et koselig hvitt trehus med plass til 13 fanger stengt på dagen. Huset var pill råttent, akkurat som Botsfengslet er nå. Kriminalomsorgens hovedverneombud satte foten ned sånn hun hadde hjemmel for i arbeidsmiljøloven. Molde fengsel var en arbeidsplass som ikke kunne sette arbeidstakernes helse og sikkerhet i fare.

De tretten fangene ble omplassert.

På Botsfengslet soner det minst ti ganger så mange som i Molde. Å stenge fengslet og overføre fangene til et annet fengsel skjer neppe. For hvor skulle de overføres? Til Ullersmo, det nærmeste og en gang vårt eneste landsfengsel? Kriminalomsorgens stolthet da det ble bygd i 1970.

Nei, Ullersmo er stappfullt. Dessuten råtner også dette fengslet på rot. Og har gjort det lenge til tross for at kriminalomsorgens administrative ledelse har visst om problemet svært lenge. Det har også de ulike politiske ledelsene, inkludert justisministerne, som har regjert de siste årene. Men som kjent: noen politikere kommer, andre går. Mens råtne fengselsbygg består.

De ansatte i fengslene våre forsøker etter beste evne å gjøre samfunnet tryggere. Det er viktig. Lønna er ikke all verden, men de gjør så godt de kan. Rekrutteringen er relativt stabil – men hvor lenge gidder norsk ungdom å søke seg til en etat som sliter med å få høyskolestatus og som tilbyr de ferdigutdannede arbeidsplasser fra midten av 1800-tallet der de risikerer å få taket i hodet?

Her har LO en jobb å gjøre. I LO-familien fins et forbund som organiserer de fleste fengselsansatte her til lands. Mange av disse roper hver dag på bedre arbeidsforhold:

Standarden på fengslene våre er myndighetenes ansvar, men det gjør ikke noe om fagbevegelsen i solidaritetens navn hjelper sine kamerater i kriminalomsorgen med å få verdige arbeidsforhold.