TORGNY HASÅS

torgny@lomedia.no

I går tapte det norsk herrelandslaget i fotball 2-0 for Italia. Prestasjonene var svakere enn forhåpningene.

I takt med det norske herrelandslagets resultater svinger diskusjonen om barneidrett. Sist ute i så måte var VIF-trener Kjetil Rekdal og tidligere Leeds-spiller Eirik Bakke. I en artikkel på aftenposten.no foreslår de å reformere barnefotballen.

Bakke sier at han vil utfordre norsk fotballs barnebestemmelser som forbyr all form for topping og konkurranse før 12-årsalder.

– Vi kan ha det slik vi har hatt det frem til nå, men da kan vi ikke forvente å produsere mange gode spillere, sier Bakke til nettsiden.

Rekdal sier at han fortviler over et norsk system der de beste 10-åringene ofte får spille minst, fordi kampene bli så ujevne når de er på banen.

Som vanlig når motstanderne av barneidrettsbestemmelsene diskuterer, karikerer de bestemmelsene for å skaffe seg et bedre utgangspunkt.

Det er feil når Bakke sier at bestemmelsene forbyr all form for konkurranse før 12-årsalder. Det som ikke er tillatt er å ha tabeller. En fotballkamp er en konkurranse og når kampen er over vet alle hvem som har vunnet og hvem som har scoret mål.

Når Rekdal sier at de beste 10-åringene får spille minst, er det rett og slett nonsens. En skulle ikke tro at mannen har vært i nærheten av en barnefotballkamp.

Angrepene mot barneidrettsbestemmelsene kommer fra folk som har som mål å skape best mulige fotballspillere og at det norske landslaget skal prestere best mulig. Men det er bare en liten del av målsettingen. Ifølge Fotballforbundets statistikk spiller rundt halvparten av norske gutter mellom seks og tolv år fotball. Tilsvarende tall for jenter er omtrent 20 prosent. Da er det åpenbart at fotballen må fokusere på at flest mulig av disse har det bra.

Fotball er et komplisert spill og krever ferdigheter på mange plan; fysisk, teknisk og taktisk. Det er anerkjent at barn lærer lettest i årene fra 6 til 12 år. De er som fluepapir når kunnskap og ferdigheter skal læres. Og mestring skaper lykke og trygghet. Derfor er det viktig at flest mulig gis mestringsfølelse.

Det er egentlig naturstridig at fotballen har en slik dominerende rolle i Norge. Dårlige vintre har gjort at fotballen har skjøvet skiidretten til side som den viktigste felles idrettsarenaen for barn og ungdom. Når fotballen har fått denne rollen er det viktig at den tar det samfunnsansvaret. Å innføre knallhard topping for barn vil ødelegge denne arenaen.

Det er tvilsomt at selv de med et enøyd toppidrettsfokus vil være tjent med dette. I stedet for å ta vare på alle talentene, vil en tidlig topping skyve ut mange. For å ha en ordentlig treningsgruppe rundt et lag trenger en 20 spillere, hvis toppsatsingen produserer en taperarena vil en lett kunne oppleve at hele treningsmiljøet forvitrer. Da kan ultratalentene bli stående aleine foran ballveggen uten noen å drible og slå pasninger med.

Det er dårlig talentutvikling.

De største truslene mot norsk fotball er PCen, X-boxen og Playstation. Passiviteten er farlig og da er det igjen viktig med arenaer hvor mange barn føler seg hjemme. At de velger fysisk utfoldelse på fotballbanen foran late dager foran skjermen.

Spesielt i storbyene er det i tillegg mangel på anlegg. Det er ikke lett å drive seriøs talentutvikling når det en kan tilby er et par treningstimer i uka.

Eirik Bakke slutter seg til koret som vil ha bort foreldretrenerne.

Hva med et lite besøk i virkeligheten?

Det er foreldrene som driver norske idrettslag, uten foreldrene også på trenersida ville idrettsnorge falle sammen.

Torgny Hasås har verv som styremedlem i Grüner fotball og er leder for Idrettens samarbeidsutvalg i bydel Grünerløkka