Av Lotta Elstad, forfatter og skribent

Frihet, frihet, frihet! Det er en drøy måned siden millioner strømmet til gatene i Vestens viktigste byer for å proklamere at «vi er og forblir frie».

Tre menn hadde nettopp drept 17 mennesker i Paris, de var tegnere, journalister, kunder på et jødisk supermarked — og verden var nå forandret, mente noen. Reaksjonene var imidlertid som forventet: Det var en sorgens uke for de etterlatte, en profitabel en for dem som fikk solgt den siste Charlie Hedbo-utgaven til tusener på Ebay, og en pompøs uke for statsledere som ville slå politisk mynt. De gikk arm i arm gjennom Paris’ gater, gjentok «frihet, frihet», dette elastiske ordet, til det kjedsommelige, og kanalen France 2 sendte klippene i reprise i sakte film med piano- og fiolinmusikk i bakgrunnen.

Det var som forventet at Vestens ledere benyttet anledningen til å styrke kontrollen over innbyggere. Tyskland godkjente et nytt lovforslag som skulle tillate myndigheter å konfiskere identitetskort til alle som kunne tenkes å mistenkes. Storbritanninas statsminister, David Cameron, erklærte raskt at han ønsket mer kontroll og mindre kommunikasjon: Ble han gjenvalgt, skulle han forby populære mobiltjenester som Snapchat og Whatsapp. Og i republikken som oppfant frihet, likhet og brorskap, kom straks debatten om flere overvåkningsmuligheter, mens det ekstreme høyre, representert ved Front Nationals Marine Le Pen, twitret at nå var det på tide å gjeninnføre dødsstraff.

Det var som forventet at de samme som nettopp hadde opphøyd ytringsfriheten, knapt hevet et øyenbryn over nyhetene som kom noen dager seinere: at flere ungdommer, en fyllik og en psykisk utviklingshemmet allerede var dømt til ubetinget fengsel for å ha kommet med sleivete ytringer som falt under den innskjerpede terrorloven. En åtteåring ble kalt inn til avhør for å ha «forsvart terrorisme» i en klasseromsamtale. En 16-åring ble arrestert etter å lagt ut en karikaturtegning av massakren på Facebook.

Det var også som forventet at færre spurte: Men hva betyr frihet?

Innsikten i det nødvendige, mente Hegel, angst, mente Sartre, ingenting igjen å tape, mente Joplin, og Chicago-økonomen Milton Friedman, en grunnlegger av den nyliberale tanke, ville sagt valgfrihet. Retten (for den som har råd) til å velge sjampo, strømleverandør, sykehus, tv-kanal, utdanning, nabolag, livsløp. Hans doktrine er blitt den dominerende de siste tiårene. Vi er fri til å forbruke, fri til å konkurrere, fri fra å stille spørsmål ved denne friheten. Spørsmål som: Isolerer den oss? Gjør den oss urimelig ansvarlige for vår egen ulykke? Dømmer den noen av oss til forsteder og fattigdom? Fjerner den den kollektive dimensjonen av våre liv — og gjør den oss dermed mer mottakelige for identitetsfellesskapene som religiøs fanatisme og høyreekstrem ultranasjonalisme tilbyr?