Solfrid Rød

Solfrid.rod@lomedia.no

8. mars vil trekke flere ut på gater og torg i år enn på veldig lenge. Unge kvinner uten tradisjoner for kvinnedagen varsler at de i morgen vil gå i tog for første gang. Den mer erfarne garde tørker støv av parolene fra kvinnebevegelsens glansdager på 1970-tallet. Utrolig nok er de så gode som nye 40 år etter: Til og med paroler om selvbestemt abort må hentes fram igjen, etter at Høyre akkurat der forhandlet vekk den valgfriheten de ellers holder så høyt.

Norske kvinner tjener i gjennomsnitt 85 kroner for hver hundrelapp menn drar inn. Mer enn fire av ti kvinner jobber deltid. 47.000 kvinner definerer seg som hjemmearbeidende, mot 2.000 menn.

Ingenting av dette er nytt. Det nye er at vi har en regjering som ikke ser det som sin oppgave å gjøre noe med det. Etter flere tiår med likestillingspolitiske tiltak, fikk vi i fjor høst en likestillingsminister som varslet en helt ny kurs: «Det er ingen offentlig oppgave å påvirke kjønnsrollemønsteret i hjemmet», sa barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne da.

I forkant av kvinnedagen står Horne på sitt: «Likestilling avgjøres ikke av antall tusenlapper i kontantstøtte og antall uker med fedrekvote», sier hun til Aftenposten. Men Horne vet selvsagt bedre. Det innrømmet hun da hun la inn i statsbudsjettet at foreldrepermisjon vil koste staten mindre nå som menn tar kortere permisjon. Kvinners arbeidskraft er som kjent billigere. Horne vet selvsagt også at kontantstøtte bidrar til at kvinner i lengre perioder står utenfor arbeidslivet, og svekker deres økonomiske selvstendighet. Akkurat som kutt i fedrekvoten svekker menns frihet til å velge å være hjemme. Barn lærer at mødre steller hjemme, mens menn jobber ute.

Likestillingsministerens mantra er at politikk ikke skal gripe inn i familielivet. Hun prediker en slags ikke-politikk som er umulig. Politiske beslutninger legger rammer for livene våre, og normalt er jo nettopp det motivasjonen for å drive med politikk. Motsatt av Norge har mange andre land aldri drevet storstilt barnehagebygging og aldri tenkt tanken på en egen fedrekvote. Det er selvsagt ikke mer valgfrihet der enn i Norge. Det eneste som er beskyttet er friheten til å velge tradisjonelt.

Politikk handler om hvilke verdier man setter høyest. Hvis likestilling ikke holdes opp som noe det er verdt å strekke seg etter, noe vi alle må bidra til, vil det heller aldri bli noe av.

Solveig Horne forsikrer at hun vil konsentrere seg om arbeidslivet i sin likestillingsgjerning. Men det er ikke mulig å isolere arbeidslivet, mens hjemmet skal være fredet sone. Når likestillingspolitikken i stor grad har vært rettet inn mot privatsfæren, er det jo nettopp fordi disse tingene henger så nøye sammen. Et stort problem er at menn ikke har økt sin innsats på hjemmebane i takt med kvinners yrkesdeltakelse. I stedet har vi vi importert billig arbeidskraft fra fattige land og kalt det kulturutveksling.

Både kvinner og menn har i seinere år oppgitt å være mindre opptatt av likestilling enn tilsvarende undersøkelser viste for 20 år siden. Det er mange grunner til det: En del kamper er kronet med seier, trolig noen færre i virkeligheten enn i mytene om verdens mest likestilte land. Men vi har da også levd i trygg forvissning om at staten har holdt seg med egen minister og eget ombud for likestilling, og at det hele ligger i trygge hender. Men denne vinterens endeløse debatt om hvorvidt legers private moral skal trumfe kvinners lovfestede rett til helsetjenester har vekket oss fra dvalen. Og Solveig Hornes uttalelser minner oss om at 8. mars fortsatt er viktig.

Gratulerer med dagen!