Utsagnet leste jeg i en tekst for mange år siden. Husker ikke akkurat hvor — ulempen ved å være et lesende menneske er at jeg ofte kommer på mange sitater jeg har lest, men tenker:

— Hvor i helvete har jeg dette fra?

Og det eneste jeg er hundre prosent sikker på, er at det ikke kommer derfra. For i helvete har jeg ennå ikke vært, heldigvis — men for øvrig er jeg et ganske reisevant menneske og har vært like i nærheten. Opptil flere ganger. Noen sier det er i Ukraina, men det fins også andre forslag. Ikke veit jeg, ikke veit naboen, ikke veit Puddelen Pelle.

En dag for noen år siden ble utsagnet, som antagelig stammer fra en sliten forfatterkone, til virkelighet. Jeg oppdaget ikke at jeg hadde skiftet kjønn — for det har jeg jo ikke — men at jeg var gift med en forfatter. Og da er du glad du har oppvaskmaskin på kjøkkenet og ikke lenger står der og skurer med Zalo og sta håndkraft. For er du gift med en forfatter, følger det med noen ekstra oppgaver som ikke var der før. Du får rett og slett ikke tid til så veldig mye annet, aller minst koselig husarbeid!

Ekstra tidkrevende kan det være om du har kompetanse i korrekturlesning, opphavsrett, forståelse for forlagsavtaler, forskuddshonorarer, royaltysatser og ting som er rammevilkår forfattere stort sett sjøl ikke har peiling på og ikke en gang vil ta i med ildtang. Kunstnere steller ikke med rammevilkår, det blir for trivielt. Den jobben — om du altså er gift med en forfatter — kan da fort bli din. Og det er ingen ni-til-fire-jobb, det er verre enn som så, og relativt dårlig betalt. Egen tariffavtale er helt uaktuelt, og faren for sosial dumping er overhengende.

I tillegg skal du være en støttende medhjelper under idéprosessen, skriveprosessen, redigeringsprosessen og alle andre prosesser. Det blir noen prøvelesninger under svangerskapsperioden som for de aller fleste forfattere varer mye lenger enn ni måneder.

Og endelig er hele den lange prosessen blitt bok. Søvnløse timer, rødt blekk, noen esker med paracet, litt valium av lavere dose og et stort antall krøllede manusark er omgjort til en liten — ofte lekker — trykksak. Den kaller forfatteren for boka mi, og boklansering står for tur.

Første spørsmål er da:

— Du kommer vel på boklanseringen?

— Jo, kanskje — hvis jeg får tid! Jeg har jo et par ting, for å være litt forsiktig, som skal ordnes jeg også.

— Ta gjerne med deg kamera, sier forfatteren, og minner meg på at jeg har litt kompetanse der også. Og jeg som hadde tenkt meg en treningstur i den frie natur for å skyte på ælj eller tiur, tilbringer sjølsagt noen timer i en trang forlagskjeller sammen med bokelskere og en del høye trange glass med og uten. Når arrangementet er slutt, skal alle blomsterbukettene hjem til bord og vindusposter, settes i vann og ellers pleies på kjærligste måte, ikke helt ulikt sånn jeg gjør med henne jeg er gift med. Og stolt av. Og skulle det være noe mer før vi stenger, så er det fortsatt litt tid til å behandle bildene i photoshop før de legges ut på Facebook. Og det hele skal rundes av med et skråblikk i LO-Aktuelt. Har jeg da noen krefter igjen, tenker jeg kanskje: Gift deg aldri med en forfatter. For nå veit jeg også hvor jeg får sånne tanker fra.

janke