Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Helt siden valgnederlaget i fjor høst har den politiske venstresiden, ofte forkortet til det rødgrønne alternativet, slikket sine sår og lurt på hva som gikk galt. For høyresiden parkerte venstresiden og dannet som kjent regjeringen Solberg med Fremskrittspartiet som haleheng, det første høyrepopulistiske partiet med regjeringsmakt i Norden.

Selvransakingen startet allerede på Kartellkonferansen på Gol, LO-Stats årlige stevnemøte med nogo attåt. Her sa partisekretæren i Arbeiderpartiet at det igjen måtte bli stuereint å snakke politikk i matpausene på jobben, mens LO-lederen satte sin lit til den nye tenketanken Agenda. Ellers var alle, unntatt et par inviterte statsråder, enige om at julebordet var flott og at høyresiden i norsk politikk er noe dritt.

Dette året har vært innledet både med den tradisjonelle fagligpolitiske konferansen mellom toppene i LO og Arbeiderpartiet, som alltid kritiseres av Erna, Siv og Trine Skei Grande og med et møte i regi av Res Publica hvor erfaringene med den blå politikken i Norden ble diskutert.

For Danmark har siden de borgerlige kom til makten i 1982 og fram til i dag hatt 22 år med borgerlig regjeringsmakt. I 2011 etablerte dagens danske statsminister Helle Thorning-Schmidt regjering sammen med Sosialistisk Folkeparti (som nylig trakk seg ut) og Radikale Venstre – en regjering som har måttet tåle mye kritikk, ikke minst fra den venstreradikale Enhedslisten. Sverige fikk høyrestyrt regjering i 2006 og skal ha valg til høsten og Solberg-regjeringen er i Norge i full gang med å blåfargelegge furet værbitt etter fattig evne.

Og høyresiden får så hatten passer i alle disse nevnte arrangementene. Og med rette. For privatisering av skole, eldreomsorg og dets like, New Public Management i offentlig sektor, mer fleksible arbeidstidsordninger, skattelette, kutt i offentlige budsjetter, nedmontering av velferdsordninger og mer og mer nyliberalisme er ingen god medisin for andre enn landets overklasse. Dette har kritikerne, den politiske venstresiden, helt rett i. Og det er prisverdig av både fag- og arbeiderbevegelsens organisasjoner at dette tas opp så ofte som mulig.

Men – for det er som regel alltid et men – når et tap skal analyseres, også i den politiske kampen, betyr det at det ikke er nok bare å skylde på motstanderens udugelighet og feilslåtte politikk. Det er vel så viktig å analyse seg sjøl. Har den politiske venstresida gjort dette godt nok i etterpåklokskapens lys?

Ja, noen spredte forsøk er gjort – særlig av debattanter i mediene. Advarsler mot mulig sekterisme og arroganse har det ikke manglet på. Og synspunkter om alt fra «at nå må LO og Arbeiderpartiet dra lasset sammen, og aleine stake ut kursen – uten Senterpartiet og SV» til «at kanskje bør også Kristelig Folkeparti med i det rødgrønne samarbeidet» har vært lansert som ideer verdt å drøfte.

Mens andre har påpekt at skal venstresiden være et reelt alternativ til den blåblå politikken, må det satses på den sosialdemokratiske strømningen av arbeiderbevegelsen, ikke den nyliberalistiske.

At sosialdemokratiet i hele Norden og den retningen vårt eget Arbeiderparti velger i sin kamp for å gjenerobre regjeringsmakten, er alfa og omega er det liten tvil om. De sosialdemokratiske partiene er fortsatt store. Det merkelige er imidlertid at det ofte ser ut som sosialdemokratene i Danmark, Sverige og Norge heller vil samarbeide med sentrum-høyrepartier som KrF og Sp i Norge og det sosial-liberale Radikale Venstre i Danmark.

De siste årene har Norsk LO foran hver valgkamp invitert alle de politiske partiene til å besvare et knippe spørsmål som betyr mye for LOs medlemmer. Der viser det seg at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har en politikk som samsvarer godt med hva LO-medlemmene ønsker.

Og bedre samsvar med LO-medlemmenes ønsker enn både Sosialistisk Venstrepartis og Senterpartiets partiprogrammer finner vi i partiprogrammet til partiet Rødt. Men det velger de rødgrønne, og LO-ledelsen i all hovedsak å lukke øynene for. Hvorfor gjør de det?

Og så lurer de i ettertid på hvorfor de tapte valget.

Jeg tror at skal venstresiden gjenreises, skal den bli et skikkelig alternativ til den blåblå politikken som i dag føres i hele Norden, må all sosialdemokratisk arroganse legges til side. Hvis sosialdemokratene ønsker å føre en politikk for den klassen partiet springer ut fra – arbeiderklassen – må de se mer til venstre enn til høyre. For i midten, der Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er, fins bare middelklassen.