Vi var mange som sloss i friminuttene, men de fleste var redd Hans. Når han slo, var det på alvor.

Han var hjelpsom mot mor si, det vet jeg, for jeg var den eneste som var med han heim. Og mora var snill med Hans: det sto hveteboller på bordet når han kom fra skolen og hun var på jobb. Og, sjeldenheten på 50-tallet: kald Cola i kjøleskapet til oss begge. Ikke ‘kvarte’, men 0,35!

Hans forsvant to år etter, uten forvarsel og ingen visste hvor. Jeg har tenkt på han hvert eneste år, spurt etter han, men aldri fått noe svar.

Noenogfemti år seinere møtes vi igjen, plutselig. Hans med paraply, ellers omtrent som før. Du graver ikke i folks liv, så det eneste vi prater om over noen øl er samfunn og hverdagsfilosofi. To uførepensjonister, men levende og med klare hoder.

Hans er sinna, og hvis jeg skreller bort hans banning og mine avbrytelser, blir historien sånn:

En: Hans skal på MR-undersøkelse, det er lang kø og når han ringer svarer det: tast 1, og du kommer til øyeblikkelig behandling, ønsker du å benytte kommunal henvisning, vennligst vent. To: Hans er sendt til behandling for tennisalbu, fysioterapauten har ikke kommunal bevilgning, og sier at Hans må kreve at arbeidsgiveren tegner forsikring, fler og fler gjør det. Tre: Hans trenger høreapparat, legen sender han automatisk til privat audiograf. Tre ganger må Hans kreve å bli sendt til sjukehuset før det skjer.

Vi diskuterer selvsagt privatisering, snikprivatisering og forandringer som ingen vi kjenner ønsker. Hans slår opp paraplyen, inne, og sier: «Visste du at Einar Gerhardsen aldri kalte seg sosialdemokrat?» Paraplyen ned igjen. «Sosialdemokrati, det er en tilstand, ikke en samfunnsform». Paraplyen opp: «Enten har du kapitalisme, eller så har du sosialisme. Enten så har du sosialisme, eller så er det penga som rår. Demokrati skal vi da ha uansett!» Paraplyen ned. «Mener sosialdemokratene at verdiene skal være i de rikes hender til evig tid? Bare betale litt skatt om de er ærlig?»

«Visste du at Quislings store tanke var et Europas Forente Stater?» Sånn hopper jo en trivelig prat over øl fra det ene til det andre. «Visste du at han skrev ‘Universismen’ på cella før dødsdommen», paraplyen opp, «der han opphever skillet mellom Staten og Gudsriket, med det jødiske statssamfunnet som ideal».

Vi snakker om og løser alle problemer som kan løses. Selvsagt spør jeg om paraplyen. «Endelig, trodde aldri du skulle spørre» sier Hans, blar opp ei bok og leser fra Hans Heiberg: «Vår sosialistiske overbevisning skal ikke være en paraply som vi slår opp i regnvær og setter bort når solen skinner, den skal være som røde blodlegemer i kroppen på oss, den skal gjennomsyre oss på alle livets områder, og gi oss kraft til å gjennomføre den mest gjennomgripende og betydningsfulle revolusjon i verdenshistorien.»

«Det var i 1935, nå skinner visst sola på alle hele tida. Men jeg tar med paraplyen når jeg drikker.»
Jens Hoel, skribent og tidligere leder i Hotell og restaurantarbeiderforbundet