Helse og lønnsoppgjør
Norge ligger ikke på helsetoppen blant verdens rikeste land. Vi har alle forutsetninger, men lykkes ikke, fastslår helsedirektør Bjørn Guldvog.
Halvard Skauge
sym@lomedia.no
Han mener vi må se på de store sammenhengene som oppvekst, utdanning, inntekt, arbeid og det fysiske og sosiale miljøet. I dag er helse og livskvalitet et klassespørsmål. Forskjellene følger inntekt og utdanning.
Helse er med andre ord politikk. Og burde være ett av fagbevegelsens prioriterte områder. Det er i stor grad LO-forbundenes medlemmer og familier som sliter med helsa og blir uføre. De dør tidligere og har lavere livskvalitet. «Innsatsen mot sosiale ulikheter er grunnsteinen i god folkehelse og i velferdsstaten,» sier Fagforbundets nestleder Sissel M. Skoghaug til
LO-Aktuelt. Og hun påpeker at «fagforeningsarbeid er viktig folkehelsearbeid. Arbeid for alle, godt arbeidsmiljø, regulert arbeidstid, fødselspermisjoner, sykelønn og ferie som fagbevegelsen har jobba fram fremmer folkehelse.»
Fagbevegelsen har også kjempet fram reformer som AFP, for å ivareta sliterne i arbeidslivet. Folketrygd og tjenestepensjon skal sikre folk muligheter til noen gode år etter endt yrkeskarriere. Men også her slår forskjellene inn. Lavlønte arbeidsfolk får langt færre pensjonistår enn akademikere og direktører; kvinner kommer ofte dårligere ut enn menn. Innføringen av levealdersjusteringer forsterker urettferdigheten. Pensjonskampen er langt fra over for fagbevegelsen og vil prege årets og framtidige tariffoppgjør.
I denne utgaven av LO-Aktuelt kan du lese om Fauske og Nordland fylkeskommunes arbeid for folkehelsa. De har forstått hvor viktig det er å starte tidlig. Holdninger og forebygging er nøkkelen til folks helse. Men mer enn noen annet er det den mest lønnsomme investeringene et samfunn kan gjøre.
«Uansett økonomisk situasjon en kommune har, mener jeg det er riktig å spørre: Har dere råd til å la være å prioritere folkehelsearbeid», sier Roar Blom, konstituert folkehelsesjef i Nordland fylkeskommune. En sykehjemsplass er beregnet til 950 000 per seng per år. I et slikt perspektiv kan samfunnet bruke mye penger til forebygging hvis du bare reduserer sykehjemsopphold med noen måneder per eldre.
Og det vil også føre til lavere sykefravær, færre uføre og ikke minst høyere livskvalitet. Samtidig som det reduserer de sosiale forskjellene som i dag rammer så urettferdig. Men forebygging kommer ikke av seg selv. Det krever ikke minst en evne til å tenke langsiktig. Fagbevegelsen må her bli en pådriver. Og skal man lykkes må også tariffoppgjørene brukes.
