Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

I forkant av Sotsji-OL var Russland mye i fokus på grunn av sin lov som forbyr «propaganda for ikke-tradisjonelle seksuelle relasjoner». Flere LO-tillitsvalgte engasjerte seg i den norske Prinsipp 6-kampanjen. Det ble fokusert på lesbiske, homofile, bifile og transpersoner i forbindelse med Sotsji-OL og manglende rettigheter for disse gruppene i Russland og andre land. Som journalist, men også som et politisk engasjert menneske, er jeg også opptatt av menneskerettighetsspørsmål og demokrati. Og situasjonen for LHBT-befolkningen i verden bekymrer meg.

Dagen etter at flammen ble slukket i Sotsji signerte altså Ugandas president Yoweri Museveni den diskriminerende loven som heldigvis fikk stor medieoppmerksomhet i Norge.

Loven vil kriminalisere de som ønsker å «fremme» homofili på noen som helst måte.

Personer som går inn i et homofilt ekteskap vil kunne dømmes til livsvarig fengsel. Lovforslaget åpner også for å tvangsteste mennesker for HIV-smitte.

Ifølge Amnesty institusjonaliserer dette en grov og omfattende diskriminering av LHBT-personer, og legger til rette for trakassering, vold og forfølgelse på bakgrunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet. Hjemme i Norge var faktisk regjeringen raskt på banen for å protestere mot vedtaket. Utenriksminister Børge Brende (H) vil kutte den årlige bistanden til Uganda med 50 millioner kroner av i alt 400 millioner som en direkte følge av vedtaket, mens FrP helst vil kutte all bistand til landet.

Samtidig advarer både forskere og Landsforeningen for lesbiske, homofile og transpersoner (LLH) mot å knytte bistandskuttet så direkte til homofiles kår, i frykt for at dette snarere kan ramme ofrene enn å hjelpe dem. Men for Brende var dette en prinsippsak. Så gjenstår det å se om Museveni lar seg skremme av lille Norge.

Foreløpig har ikke trusselen om bistandskutt bitt på Museveni, som i likhet med en del andre mennesker i ledende posisjoner i Øst-Afrika anser LHBT som en «vestlig» import. Flere politikere har den siste tiden offentliggjort sin homofobi og det virker nesten som en trend at maktpersoner skal markere seg på dette.

Skriver en journalist om dette temaet i Øst-Afrika fra et norsk synspunkt, er det lett å bli oppfattet som kulturimperialistisk. Jeg har selv en fast spalte i en kenyansk avis og skrev på selve valentine-dagen om situasjonen for LHBT-befolkningen i Russland, Norge og Kenya. Den politiske kommentaren ble for sterk kost. Den ble stoppet fordi redaktøren fryktet at temaet jeg hadde valgt ville føre til negative reaksjoner fra leserne.

Ifølge en oversikt fra Amnesty International (2012) er det 36 land i Afrika, nær halvparten av alle landene i verdensdelen, som fortsatt kriminaliserer homofili. Mange av landene er norske bistandspartnere. Enkelte av dem praktiserer dødsstraff mot homofili.

Det er ekstra skremmende å se at det statsstyrte homohatet øker i flere land. Så selv om OL-ilden er slukket og LHH kan vise til stort engasjement rundt dette, så går dessverre utviklingen i gal retning. Amnestys generalsekretær John Peder Egenæs anbefalte alle som reiste til Sotsji-OL, som representanter for næringsliv, Den norske olympiske komiteen, idrettsutøvere og journalister, om å huske følgende: Taushet er ikke gull! Bruk stemmen til å forsvare rettighetene til dem som blir forsøkt truet til å tie anbefalte.

Nå er ilden slokket, men fortsatt er det tusenvis av mennesker i verden som trues til å tie. Og vi som bor i et land med både ytringsfrihet og pressefrihet har en plikt å bruke vår stemme. Ingen av oss bør se på at brudd på menneskerettigheter blir begått av stater. Her bør verken faglige tillitsvalgte, politikere eller journalister tie.