De fleste av oss driver i det små, i trygge omgivelser. Vi har fått tariffavtaler, arbeidsmiljølov og HMS. Sånn har det ikke alltid hvert. La oss ta hvalfangsten, et spesielt kapittel i norsk historie, ikke minst for Vestfold og hvalfangerbyen Sandefjord.

Det begynte for alvor på 1800-tallet, og på begynnelsen av 1900 satte man over Atlanterhavet til Antarktis. Var dette Norges Klondike før vi fant olje i Nordsjøen? Uansett var det spesielle tider. Forfatteren av «Den moderne hvalfangsts historie» sier at «eventyret om Antarktis er et av de forunderligste i menneskehetens historie». Intet mindre. Lozier Bouvet og James Cook, store navn i 1700-årenes oppdagelsesreiser, berettet om veldige hvalmengder. De som dro på slutten av 1800-tallet, så retthval og finnhval, sjøelefanter og sel, men det var blåhvalen som ble fangstmål nr. 1. Den kan bli opptil 30 meter lang og veie 180 tonn. Bare tunga veier like mye som en elefant. En ekspedisjon i 1892/93 så flokker på opptil 20 blåhval, flere hundre finnhval og knøl som «blåste» like ved skutesiden.

Hvalfangsten i Antarktis var et eventyr med store arbeidsinnsats og høy risiko. Det kostet menneskeliv og blodslit under klodens hardeste klimatiske forhold. Båtene kunne sette ut fra Sandefjord i september, bruke et par måneder over, drive fangst fra november til februar/mars og være tilbake på forsommeren. Snakk om langturnus: Ni måneder på, tre måneder av!!

Mange ofret livet i kampen for å fange hvalen. I Januar 1894 gikk en båt fullastet med sel rundt, og tre mann døde. I løpet av de påfølgende 70 årene har mange fått sin grav i havet eller en gresshaug på Syd-Georgias kirkekgård. Sjøgang og sterke strømmer gjorde arbeidet til et forferdelig slit. Mannskapene kunne jobbe opptil 16 timer i døgnet, og mange ble syke av sjøbuk eller beri-beri, som kostet flere hundre norske sjømenn livet. Mang en gang gikk hval tapt på grunn av urolig vær eller dårlig materiell. En finnhval dro en skute rundt i 14 timer etter å ha fått to harpuner i seg. Da den holdt på å trekke skuta på land, måtte man bakke i maskinen, med det resultat at linene røyk.

For å få reist en landstasjon i Grytviken jobba et arbeidslag fra fem og morgenen til ti om kvelden. «Alle hindringer ble overvunnet. Stasjonen ble reist, og kjele og koker montert». Til hvilken pris, kan man spørre. Senere kom de flytende kokeriene, da alt skjedde på sjøen.

I påsken 1913 brøt det ut en tyfusepidemi i Grytviken. 13 arbeidere ble holdt i forvaring under dekk på skipet «Tiuca»på grunn av streik. De stiftet fagforening. Bestyrer C. A. Larsen nektet de streikende hjemreise, men holdt dem til fangstsesongen var over. Transporten til Sandefjord tok 65 dager. Arbeiderne satt som fanger under dekk til stanken av kvelende hvalolje. Rederne ble bekymret for at fagorganisering og streiker skulle bre om seg og kjørte saken inn for sjøretten. De tiltalte ble frikjent for mytteri, men ble ikke tilkjent lønn eller erstatning. Streiken ble dømt ulovlig. De anklagede arbeiderne kom aldri på hvalfangst igjen. De havnet i rederienes svartebok.

SHC