12. juni grep politiet i Tromsø inn med makt mot fagforeningsfolk som stoppet streikebryteri på havna. 41 fagforeningsmedlemmer, blant dem lederen for LO i Tromsø og lederen for bryggesjauerne i Tromsø, ble arrestert og ilagt bøter. Ingen av de 41 bøtelagte vedtok boten. Med denne aksjonen opptrer politiet som et klassepoliti som hjelper makthaverne og fratar vanlige folk grunnlovsfestede rettigheter. Politimester Ole B. Sæverud i Tromsø har vist at han ikke er i stand til å være en upartisk politimester for hele Tromsø. Er han da skikket til stillingen? Har han etter dette tilliten som trengs?

Hva gjør vi med judasene? Det var overskriften på talen Einar Gerhardsen holdt i 1931, da han fordømte streikebryteriet på Menstad utenfor Porsgrunn. For tida pågår nettopp streikebryteri i Tromsø havn, men det møter ikke samme motstand som den gang. Arbeiderpartiets ledelse sier ingenting om saken. Politiet arresterer dem som prøver å hindre streikebryteriet. Vi tviler på at det ville skjedd hvis flere kjente til sakens kjerne.

Bråket i Tromsø havn er del av en større konflikt. Havnearbeiderne der har siden desember 2013 vært i sympatistreik med havnearbeidere i Risavika havn i Stavanger, som krever tariffavtale. Kravet baserer seg på FN-konvensjonen ILO 137, som gir registrerte havnearbeidere rett til å losse og laste skip. Konvensjonen beskytter havnearbeiderne mot sosial dumping, siden oppdragsgiverne på havna ikke kan gi jobben til dem som tilbyr å gjøre den billigere.

Det er denne fortrinnsretten arbeidsgiverne vil ha vekk. Da kan de i stedet beordre lavtlønte sjøfolk til å losse og laste skipene. Det blir billigere for arbeidsgiverne, men gir farligere havner. Sånn sett er havnearbeidernes kamp ikke bare en kamp for faglige rettigheter. Det er også en kamp for sikre og trygge havner. Sjauerne er dyktige fagfolk som gjør en krevende og farlig jobb, og som har en lang sikkerhetsopplæring bak seg før de kan jobbe på havna. De losser og laster enorme mengder gods trygt, hurtig og effektivt. De sørger for at et arbeid som tidligere var farlig, i dag utføres på en trygg måte.

Kravet om tariffavtale er fornuftig. Likevel motarbeides det kraftig. Streiken i Tromsø har over lengre tid blitt sabotert av at godsselskapet NOR Lines setter egne ansatte til å utføre jobben til dem som streiker. De som gjør denne jobben deltar i streikebryteri og bør tenke seg godt om. Når uorganiserte arbeidere utfører streikendes arbeid, tar de vekk presset mot bedriften. De undergraver sine streikende kollegaer. De streikende lever på en streikestøtte på omtrent 1000 kroner dagen. Dette er ikke store summen å fø en familie på. Streikebryteri er, for å si det rett fram, å ta maten fra bordet til kollegaene dine.

Med arrestasjonene sørger Tromsø-politiet for at streikebryteriet får fortsette. De bidrar til at streikeretten blir null verdt, siden streiken ikke får noen effekt. Dermed fratar politiet mennesker som kjemper for bedre arbeidsforhold en grunnleggende rettighet. Vi kan ikke skjønne annet enn at Tromsø-politiets aksjon må være kontroversiell innad i politiet.

Vi skal ikke ha det sånn i Norge. Og det trenger heller ikke å være sånn. I Kristiansand var nylig flere frisører i streik. De sto utenfor arbeidsplassen sin, men ble vist bort av vektere. Politimester Sæverud i Tromsø bør merke seg følgende uttalelse fra Kommuneadvokaten i Kristiansand om bortvisninga:

«Streikeretten er beskyttet av Grunnloven, Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og FNs konvensjoner om sosiale og politiske rettigheter. Det skal derfor svært mye til før offentlige myndigheter kan gripe inn i en streik. Streikevakters primæroppgave er å forhindre streikebryteri. For å ivareta denne oppgaven må streikevaktene stå ved virksomhetens inngangsparti for å kunne kontrollere hvem som jobber i virksomheten.»

Samme lovverk gjelder i Tromsø som i Kristiansand, og Kommuneadvokaten er ikke til å misforstå. I begge tilfeller befinner streikende arbeidere seg foran egen arbeidsplass.

De siste tiårene har det nesten ikke skjedd at politiet aksjonerer mot en lovlig arbeidskonflikt. Vi må rundt 30 år tilbake i tid for å finne liknende tilfeller her til lands. Rolf B. Wegner, tidligere leder av Fengselsstyret og politimester i Bergen, forklarte i 1982 hvorfor det er sånn:

”Hovedutgangspunktet for politiet bør være dette: En arbeidskonflikt er ingen politisak. Dette gjelder selv om arbeidskonflikten arbeidsrettslig sett er ulovlig. Ulovlig arbeidskonflikt er intet straffbart forhold i Norge. Det vil derfor være et grovt overtramp om politiet grep inn i en slik konflikt.”

I Norge skal vi ha et politi som er alles politi, ikke et klassepoliti som tar arbeidsgivers side i en pågående arbeidskonflikt. Politimester Sæveruds håndtering av denne saken er ødeleggende, fordi den bryter ned tilliten som politiet lever av. Derfor kan den ikke forbigås i stillhet. Men Sæverud har fortsatt mulighet til å rette opp. Det minste vi bør forvente er at han gir en offentlig beklagelse til de 41 som ble arrestert. Gjør han ikke det, er han ikke hele Tromsøs politimester. Da bør han tenke over om han kan finne seg noe annet å gjøre.

Av Bjørnar Moxnes, leder i Rødt og Anders Evenstuen, faglig leder i Rødt

Publisert i Klassekampen 26.06.2014