Øivind Bratberg, statsviter

Dag Einar Thorsen, statsviter

Nesten alle politiske bevegelser og ideologier har sine nedsettende betegnelser på erklærte hovedmotstandere. Det gjelder i høyeste grad den marxistisk inspirerte delen av venstresiden, der det å være «revisjonist» er noe av det verste skjellsordet man kan få slengt etter seg, fullt på høyde med «kapitalist» eller «reaksjonær».

ph

I denne tradisjonen er det å være revisjonist ensbetydende med å være en slags sviker eller frafallen, en som har sviktet sine idealer og kamerater. Ofte kan ulike grupperinger ryke i tottene på hverandre over hvem som har mest rett, litt som ulike kirkesamfunn kan være rykende uenige om hvordan bortgjemte detaljer i Bibelen skal tolkes. Rene idealer trumfer andre forstyrrende hensyn. Troen på evige sannheter erstatter politisk nysgjerrighet og nytenkning.

Hva man nå velger å kalle denne tilnærmingen til politikken: sosialdemokratisk er den ikke. Nei, noe nær det motsatte er tilfellet. Blant de ideologiske tradisjonene på den politiske venstresiden er selve troen på at gradvise endringer er mulig, nødvendig og ønskelig et av de virkelig iøynefallende særtrekkene ved sosialdemokratiet. For sosialdemokrater er det viktig å forme samfunnet i sitt bilde, gjennom å bidra til frihet for alle, sosial utjevning og et sterkere demokrati. På den andre siden er man imidlertid også villig til å endre seg i takt med samfunnsutviklingen, og ikke minst ta inn over seg teknologisk og økonomisk endring, og tilpasse politikken til den.

Meld deg på nyhetsbrevet vårt

Dette siste poenget går helt til kjernen av sosialdemokratiske partiers klemme i dag. De har en storslått historie å se tilbake på, ikke minst i Skandinavia. Arbeiderpartiet var det norske samfunnets sjefsstrateg gjennom mesteparten av etterkrigstiden og helt opp til vår egen tid. Gerhardsen og Brattelis Ap var samfunnsbyggere, velferdsstatens verger, og forvaltere av den særegne norske modellen bygget på trepartssamarbeid og høy produktivitet.

Men arv kan man ikke leve på – det sømmer seg dårlig for en bevegelse som alltid har hatt som mål å skape en bedre verden. Et halvt århundre senere må venstresiden æres, ikke næres av denne historien. Å vokte museet for historiske bragder har liten politisk verdi her og nå. At alt var bedre før – at storhetstiden var da og ikke nå – blir lett en selvoppfyllende profeti. Da legger man til grunn at sosialdemokratiet var avhengig av «naturlig» solidaritet, kontroll over nasjonale grenser, og ikke minst gode og stabile vilkår for en helhetlig planlegging av samfunnet og økonomien. Med andre ord: Løpet er kjørt.

ph

Det er relativt mange nå som sier at sosialdemokratiet må se bakover. At man må reversere de feilene som uten tvil har blitt gjort de siste tiårene, at sosialdemokrater må søke tilbake til røttene sine, og finne tilbake til et opprinnelig og uforfalsket sosialdemokrati anno 1949. De vil at man i 2019, stilt overfor dagens politiske og økonomiske utfordringer, skal stille spørsmålet «Hva ville Gerhardsen gjort?» Disse vil tilbake til en tid da samfunnet kunne styres ovenfra og ned, fra Youngstorget og regjeringskontorene. Alt som har kommet etter har vært en eneste stor utforbakke, og Arbeiderpartiets rolle må derfor være å bli et konservativt parti, som skal bremse opp samfunnsutviklingen og verne om det som alt er oppnådd.

Å tråkke på bremsene nå er i realiteten en fornærmelse mot den sosialdemokratiske tradisjonen. God politikk kan aldri tillates å stivne til. Nye utfordringer krever nye svar. Hvilke konkrete virkemidler som brukes i kampen for økt individuell frihet og rettferdig fordeling, det er og bør være av underordnet betydning. Knapt noe står fjernere fra den sosialdemokratiske tradisjonen enn det vi kan kalle «virkemiddelfundamentalisme». For å ta et eksempel: Mens andre på venstresiden mer enn gjerne kan mene at det er et poeng i seg selv at staten skal eie det aller meste, har ikke sosialdemokrater på samme måte vært opptatt av å benytte bestemte virkemidler for å oppnå sine mest grunnleggende mål.

Følg oss på Facebook

Det er også verdt å merke seg at de som nå i vår tid er aller mest forelsket i Gerhardsen og etterkrigstidens planøkonomi, de representerer miljøer som også fantes på 1950-tallet. Også den gang ble Gerhardsen, regjeringen og Arbeiderpartiet beskyldt for å ha sveket sine idealer, mens alt var mye bedre under Nygaardsvold. Og på 1930-tallet fantes også de samme kreftene, som mente at det begynte å gå den veien høna sparket den dagen Hornsrud dannet regjering og ministersosialistene tok over styringen av Arbeiderpartiet.

I essaysamlingen «New Fabian Essays» fra 1952 diskuterte den britiske Labour-politikeren Roy Jenkins hvordan målet om mer likhet burde forstås av den sosialdemokratiske bevegelsen. Jenkins’ mål var å ta disse nokså filosofiske problemene ned på et mer konkret nivå. Sosialdemokrater bør ikke kaste bort tid og krefter på drømmer om hvordan ting kan bli perfekte, men bør heller prøve å finne ut hvordan ting kan bli bedre.

ph

Det ideologiske budskapet handler om retning, ikke bestemmelsessted. Å være sosialdemokrat, hevdet Jenkins i sitt essay, er å være radikal her og nå. Det handler om å finne ut hva rammene for det politisk mulige er, og å bidra til å trekke samfunnsutviklingen i riktig retning. Kompasskursen er gitt av målet om mindre ulikhet og undertrykkelse – mer frihet for alle.

Valget av virkemidler må begrunnes i hva som er hensiktsmessig sett i lys av disse grunnleggende målene. I 1950-tallets Storbritannia handlet dette om å erstatte et antikvarisk skolesystem og om å skattlegge fast eiendom og uvirksom kapital. Skatt på arbeidsinntekt og aktive investeringer i næringsvirksomhet hadde på sin side nådd et nivå hvor det var lite mer å hente for fellesskapet. Men Jenkins mente samtidig at i andre sammenhenger og til andre tider kunne praktiske avveininger om virkemidler lede fram til andre konklusjoner.

Jenkins’ resonnement er en god illustrasjon på hvordan ord som pragmatisme og handlekraft ble viktige honnørord for den sosialdemokratiske bevegelsen i tiden etter siste verdenskrig. Hele bevegelsen hadde også en grunnleggende fremtidstro i kroppen: Politikk kan forme samfunnet til det bedre. Eller som den tyske forfatteren og sosialdemokratiske politikeren Eduard Bernstein, som i sin tid ble kalt revisjonist av «rettroende» marxister oftere enn man kunne telle, uttrykte det rundt det forrige århundreskiftet: Det endelige målet er intet for meg, å bevege seg mot en stadig bedre verden er alt.

ph

Hva har den norske venstresiden glemt på veien? Pragmatisme, handlekraft og optimisme er tre stikkord som bør gjenopplives – foruten nysgjerrighet. 2020-tallets uløste oppgaver er ikke de samme som 1950-tallets. Nye utfordringer krever nye svar.

Sosialdemokratiske partier har de siste tiårene vært gjennom flere runder med ideologisk loftsrydding, drevet fram av endringer i politisk, økonomisk og sosial samfunnsstruktur. I noen grad har slik opprydding i gammelt tankegods hatt sin bakgrunn i et ønske om å appellere til nye velgergrupper. Ideologisk nyorientering har imidlertid også skjedd fordi arbeiderbevegelsen på sitt beste er en lærende bevegelse som alltid er villig til å endre kurs.

Ikke all samfunnsendring er til det bedre, og her ligger også noe av grunnen til det pessimistiske synet på politisk endring som råder på store deler av venstresiden i dag. Høyrebølgen på 1980-tallet ga innpass for markedsliberalistiske ideer på områder som tidligere var skjermet, mens migrasjon og globalisering tilsynelatende har gjort det mye vanskeligere å bedrive mer tradisjonelle former for samfunnsplanlegging.

ph

Men den eneste bærekraftige strategien for en bevegelse som vil forme Norge i tiårene som kommer, er å gå inn i sin tid. Å lytte, lære og ta ansvar – og å stå på samme side som det arbeidende folk, enten de er 1950-tallets industriarbeidere og bønder, eller 2020-tallets mer mangfoldige skare av lønnstakere. Sosialdemokratiet på sitt beste er både styringsparti og endringsagent, og på sitt verste en bevegelse som hviler på sine laurbær, og kun er opptatt av å ta vare på det som har vært.