Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Jeg kom inn døra til Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (Arbark) bare minutter etter at nyheten ble sluppet om at institusjonen mister to millioner kroner av sin statlige bevilgning. Regjeringen Solberg hadde akkurat lagt fram sitt statsbudsjett. Forferdelsen var stor blant ansatte i Arbark. Stor var antagelig også fortvilelsen, men de skjulte den godt.

Ikke bare er et sånt statlig kutt en stor nedtur for den jobben hver enkelt medarbeider i Arbark gjør, men også en helt unødvendig nedvurderende markering av arbeid og innsats. I tillegg kommer også usikkerheten: Mister jeg jobben?

Nå viser det seg at ingen må gå på dagen, men at Arbark mister tre stillinger over en fireårsperiode ved det som kalles naturlig avgang, det vil si pensjonering.

Arbark er en unik institusjon. Som navnet indikerer er oppgaven å ta vare på og formidle kulturarvmateriale til norsk arbeiderbevegelse og politisk venstreside i bred forstand. Men Arbarks samlinger (7000 hyllemeter med dokumenter, 1,5 millioner fotografier, negativer og plakater, 137.000 bøker, en rekke film- og lydopptak og 470 faner) blir mye brukt og gir rike og nødvendige innblikk i Norges politiske, samfunnsmessige, økonomiske og kulturelle historie.

Ikke bare har Arbarks materiale vært helt uvurderlig for tilblivelsen av en rekke biografier over arbeiderbevegelsens viktigste tillitsvalgte, men også for de aller fleste av LO-forbundenes ulike jubileumsbøker gjennom tidene. Og til og med Hallvard Notakers bok om partiet Høyres historie har Arbark levert viktig materiale til.

Og tar du deg en tur til Arbark og tilbringer noen timer på lesesalen for å gjøre studier, enten i en arkivboks eller annet materiale, er det ikke bare historiker Harald Berntsen du kan risikere å møte. Nei, her kan du møte akademikere, forskere, fag- og skjønnlitterære forfattere i alle regnbuens politiske farger. Og alle andre interesserte, leg eller lærd, rik eller fattig.

Arbark er for alle, Arbark er for deg og meg, Arbark er for både Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Og du får alltid glimrende hjelp av dyktige ansatte.

Rigmor Aasrud, Arbeiderpartiets kulturpolitiske talsperson på Stortinget skal ha ros for å ha protestert mot kuttet til Arbark og uttalt til ANB at «det er nesten så det virker som at regjeringen vil sensurere historien til venstresiden i norsk politikk». Mens Høyres Svein Harberg, leder av Stortingets familie- og kulturkomité, sier til samme byrå at «dette er ingen politisk handling, men uttrykk for et regnestykke». Ifølge Harberg har Arbark de seinere årene fått mer enn prisjustering og kostnadsutvikling skulle tilsi. Derfor denne kosmetiske endring for å få balanse i systemet.

Det er i et sånt politisk ordskifte og landskap jeg savner Hanna Kvanmo mest, SV-politikeren som alltid kalte en spade for en spade. Regjeringens kutt til Arbark er nemlig gjort av ideologiske grunner. Og ingen andre. Dette er fullt lovlig i et demokrati, ingenting å skamme seg over – men det bør sies som det er. Hvis ikke, blir det bare pinlig.

Arbarks ledelse vil nå ta en alvorsprat med Stortingets og regjeringens kulturpolitikere. Og hva med fagbevegelsen og LO? Bør det ikke protesteres, demonstreres, vaies med faner og holdes glødende appeller? Bør ikke fagbevegelsen ut på gata!

Er ikke det å snakke for sin sjuke mor? Jo, nettopp. Men hva er galt med det?

Det eneste positive aspektet ved regjeringens kuttforslag er at det setter ideologiske motsetninger på dagsorden for dem som ønsker å se disse. Og vil du vinne fram med det du sjøl tror på, så må du jo nettopp argumentere og kjempe for dette! Det har den politiske høyresiden gjort bestandig. Det var til og med derfor den vant valget i høst!

Vi er mange som er glade i arbeiderbevegelsens kulturarv. Regjeringen Solbergs forslag om Arbark-kutt viser at den er villig til å gå til angrep på – og kanskje fjerne – denne arven.

For å parafrasere en tidligere LO-leder: Det, kamerater, det kan vi faen ikke finne oss i!

Jan-Erik Østlie er journalist i LO-Aktuelt og har også intervjuet Frank Meyer, daglig leder i Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek