På videregående valgte jeg utradisjonelt. Iveren etter å komme raskt ut i arbeid førte meg til Helse- og omsorgsfag der nye fag innen yrkesopplæring kom med Reform 94. Etter to år på videregående skole og to år som lærling mottok jeg fagbrev som omsorgsarbeider i 1997. Fagbrevet heter i dag helsefagarbeider.

Som mannlig omsorgsarbeider med karakteren bestått meget godt hadde jeg store forventninger til å jobbe i helsesektoren. Den positive gnisten ble raskt slukket i et møte med deltidsstillinger, kamp om ekstravakter, og arbeid nesten hver helg. I tillegg opplevde jeg en profesjonskamp. Andre yrkesgrupper var mer opptatt av å fortelle meg hva jeg ikke hadde lov til, enn å se verdien av ulike yrkesgrupper og dele på sin kompetanse der det var mulig. Det hele føltes meningsløst når jeg visste at mangelen på faglærte helsearbeidere var stor.

Selv forlot jeg helsesektoren noen år etter endt utdanning. Det at jobben føltes meningsfull og at jeg hadde mange fine arbeidsdager i hjemmesykepleien var ikke nok. Flere av mine kolleger har gjort det samme.

Slik jeg kjenner helsesektoren i dag kunne mitt dårlige møte like godt ha vært i 2014. For lite har skjedd siden den gang. Uten å svartmale ett flott yrke, er det ikke å komme fra at rekrutteringsstrategien av nye helsefagarbeidere har feilet. Ifølge en rapport NIFU og Fafo utarbeidet i 2013 dropper et flertall av elevene ut av utdanningen før lærlingtiden. Kun en tredjedel av elevene velger å gå hele den fireårige veien til fagbrev. Rapporten konkluderer med at det ikke er misnøye med selve utdanningen som gjør at elevene velger bort faget. Heller ikke mangel på læreplasser eller manglende trivsel i læreperioden synes å være noe vesentlig problem. De viktigste begrunnelsene ser derimot ut til å ligge i de manglende karrieremulighetene elevene blir tilbudt i andre enden, og den usikkerheten de møter i arbeidslivet med blant annet deltidsstillinger.

Mangelen på faglært arbeidskraft i helsesektoren blir stadig mer prekær. Hvert eneste år trenger vi 4.500 nyutdannede helsefagarbeidere for å dekke arbeidskraftsbehovet innen helse- og sosialsektoren. Skal rekrutteringen lykkes må de øverste helselederne nå ta ansvar. De bør personlig sørge for å styrke samarbeidet både sentralt og lokalt mellom myndigheter, skole og partene i arbeidslivet.

Selv er jeg en sterk tilhenger av følgende åtte tiltak:

1. Yrkesfagsiden ved Helse og oppvekstutdanningen må reindyrkes. Går man yrkesfag er målet fagbrev. Da må også antallet læreplasser økes betydelig.

2. Helsefagarbeidere må kunne se flere karriereveier. Fagskolen må gis et løft og det må åpnes for flere direkteveier til relevante utdanninger ved høyskolen. I tillegg må y-veien gjøres til en permanent ordning innen Helse og oppvekstfag.

3. Fagarbeiderens status må økes. Lønnskravene må følges opp. Samtidig må helsefagarbeideren slippe til med tilpassete oppgaver på sykehus.

4. Det må utvikles en heltidskultur som sikrer helsearbeiderne økonomisk trygghet. Trondheim kommune har gått i front i dette arbeidet ved å innføre en ordning der alle nye stillinger som lyses ut i hjemmetjenesten skal være hele.

5. Lederne må se alle sine yrkesgrupper som en ressurs. Gjennom medarbeiderdrevende innovasjonsprosesser kan det jobbes både smartere og mer effektivt ved å slippe til de gode ideer fra de som jobber nærmest brukerne/pasientene.

6. Yrkesgruppene innen helsesektoren må samarbeide bedre på tvers av sine kompetanser. Tverrfagligheten må tas i bruk Alle har sin egenverdi. Vi må få til et samspill i praksis, jfr. St.mld 13 – 2012.

7. Pasientkontakt må ha større status enn administrative oppgaver.

8. Samarbeidet lokalt mellom videregående skoler og partene i arbeidslivet må bedres. Lokalt partsamarbeid er nøkkelen for å sikre tilstrekkelig med helsefagarbeidere i årene som kommer.

Kristian Tangen

I foreldrepermisjon fra stillingen som distriktssekretær i LO Sør-Trøndelag