Jeg frykter lønnskaos i staten

Trepartssamarbeid, frontfagsmodell, sentral lønnsdannelse, fredsplikt, hovedavtale og hovedtariffavtale er sentrale momenter i norsk arbeidsliv, og dermed sentrale byggesteiner i det norske samfunnet og den norske modellen.

La meg begynne med å slå fast at de aller fleste av oss er fornøyd med det norske samfunnet, vi er stolt av det og hvordan vi har valgt å løse ulike utfordringer her i landet. Mange ser til oss, til den norske modellen, den nordiske modellen. Det er ikke uten grunn at FN og OECD flere ganger har gitt oss topp score på ulike kåringer. Denne modellen har også vært løftet frem som den norske suksessfaktor, herunder også norske oppnevnte utvalg.

Da gjør det meg oppriktig bekymret at den sentrale arbeidsgiver i Staten, og dermed Regjeringen, nå tukler med disse bærebjelkene, disse stolpene i norsk arbeidsliv og det norske samfunn.

Det har så lenge jeg har hatt tillitsverv i fagforeningen vært slik at det i Staten er en felles tariffavtalen. At det er en felles lønnstabell, uavhengig av hvor du er organisert. Det har alltid vært felles regulereringer innenfor tariffoppgjørene. Dette har bidratt til en rettferdig, likeverdig og ikke minst enkel håndtering av lønnsspørsmål i Staten.

Det som er helt nytt i år, er at Staten har inngått en ensidig avtale med Akademikerne som utgjør under en fjerdedel av de ansatte, mens de tre andre hovedsammenslutningen UNIO, YS Stat og ikke minst LO Stat er i brudd. Staten har videre uttalt at de ser for seg en løsning med ulike avtaler for de ulike hovedsammenslutningene i Staten.

Hvilke goder det skal komme ut av Statens holdning i dette spørsmålet, er det ingen som har klart å forklare meg på noen god måte. Isteden ser jeg mange fallgruver og utfordrende situasjoner å håndtere hvis man ender opp med en slik løsning. For eksempel noe så enkelt som lønnsfastsettelse ved utlysning.

Et annet spørsmål som jeg heller ikke forstår, er hvordan Akademikerne kunne slutte seg til en avtale, som selger unna viktige prinsipper, hvor kanskje det mest oppsiktsvekkende er å si fra seg forhandlingsretten over pensjon.

Et annet argument som sentral arbeidsgiver i Staten, og dermed regjeringen har brukt, er ønsket om sterkere lokal arbeidsgiverstyring over lønnsdannelsen. Dette er et argument som i det minste fremstår som underlig, da de lokale arbeidsgiverne sitter på det sterkeste virkemidlet av alle, og det med full styringsrett, nemlig fastsetting av lønn ved ny utlysning av stillingen. All justering av lønn etter denne fastsettelsen, er i bestefall justeringer av nivå.

Staten er i dag relativt god på likelønn. Men dette har ikke kommet av seg selv. Nettopp helhetlige, sentrale og koordinerte oppgjør har vært viktig for at vi er kommet ditt vi er kommet i dag. Det er grunn til å frykte at vi nå kan bevege oss i gal retning.

Hva som er rettferdig lønn, er noe av det første som opptok meg som medlem i en fagforening. Noe enkelt svar finnes vel ikke på det spørsmålet. Men en ting har jeg erfart og det er at ulik lønn mellom grupper eller personer som utfører de samme arbeidsoppgaver, er nesten verre enn dårlig lønn. Dette gjør at jeg nå oppriktig frykter et lønnskaos i staten, med den høyre-helt-om-svingen som sentral arbeidsgiver har tatt.