Jan-Erik Østlie

jan.erik.ostlie

Ett av de aller viktigste og mest debatterte temaer i Arbeidsmiljøloven (aml) er arbeidstidsbestemmelsene. Den nylig avsluttede kartellkonferansen på Gol var også innom spørsmålet. Raymond Johansen advarte fagbevegelsen mot å være for rigid i spørsmålet om muligheter for unntak for spesielle grupper.

Arbeiderpartiets sekretær står så langt jeg skjønner likevel trygt på grunnlaget til aml, og lovens § 10-2, (1) som lyder sånn: «Arbeidstidsordninger skal være slik at arbeidstakerne ikke utsettes for uheldige fysiske eller psykiske belastninger, og slik at det er mulig å ivareta sikkerhetshensyn.»

Loven er en allmenn vernelov, den skal primært påse at arbeidsgivere ikke utnytter arbeidstakere til å jobbe uforsvarlig mye eller på tidspunkter som er helsemessig skadelig.

Men når det gjelder hva som kan utsette arbeidstakere for uheldige fysiske eller psykiske belastninger, strides de lærde. For noen turnus- og skiftarbeidere, for eksempel fengselsbetjenter ved Ila fengsel og forvaringsanstalt, kan arbeidsrelaterte belastninger forhindres i turnuser som ikke er tillatte ifølge aml. Hva gjør de da? Jo, søker om dispensasjon.

Forsvinner muligheten til å søke om dispensasjoner på ovennevnte grunnlag, vil nok mange oppleve dette som lite fleksibelt – ja, de vil gjøre det samme som Raymond Johansen og advare fagbevegelsen mot en rigid praktisering av arbeidstidsbestemmelsene.

Som regel er det tillitsvalgte som kjemper for arbeidstakernes rettigheter i arbeidstidsspørsmål. Og ikke sjelden er det journalister som beskriver disse stridene. Mens politikerne i sin sedvanlige sjargong uttaler at «på den ene siden og på den andre siden …». Her sniker det seg inn et solid paradoks.

Tillitsvalgte, som altså skal påse at arbeidstakere og egne medlemmer ikke jobber for mye, er sjøl unntatt fra bestemmelsene i aml. Er det noen som kjenner en tillitsvalgt som ikke jobber mer enn ni timer i løpet av 24 timer og 40 timer i løpet av sju dager – sånn aml fastslår at den alminnelige arbeidstiden skal være? Eller 13 timer i løpet av 24 timer og 48 timer i løpet av sju dager om noe av arbeidet er av litt passiv karakter?

Er det noen som kjenner journalister i fast jobb som er innenfor loven? Og denne yrkesgruppa er ikke unntatt fra bestemmelsene. Og hva med politikerne – den yrkesgruppa som kanskje ved siden av tillitsvalgte og journalister mener mest om spørsmålet – syns de 48 timer i uka er nok for å få jobben tilfredsstillende gjort?

Faktum er at de aller fleste tillitsvalgte, journalister, politiker og en god del andre, jobber mye mer enn det arbeidsmiljøloven gir hjemmel for. Og hvorfor gjør de det? Fordi de vil ha det sånn, fordi de er glade i jobben sin, fordi den av ulike grunner er «umulig» å legge fra seg. Å jobbe for lite er for mange av disse helseskadelig!

Den tillitsvalgte som ikke vil ha det sånn, bør frasi seg vervet raskest mulig. Den journalist som ikke vil ha det sånn, bør enten forsøke å endre praksis eller skifte yrke. Det samme gjelder politikerne.

Hvorfor de tre nevnte yrkesgrupper (og som nevnt flere med dem) mer eller mindre jobber døgnet rundt, skyldes blant annet også at de ikke trenger å være på en fysisk arbeidsplass for å gjøre jobben sin. I dag holder det å ha en påslått smarttelefon i lomma.

Vil vi ha det sånn? Ja, jeg vil ha det sånn. Men jeg vil også ha en arbeidsmiljølov som verner alle arbeidstakerne mot utnyttelse fra krevende arbeidsgivere.

Det er vel kanskje dette som betyr å ha to tanker i hodet samtidig.