Torgny Hasås

torgny@lomedia.no

Mandag ga olje- og energiminister Tord Lien klarsignal til å bygge ut en ny kraftkabel til Storbritannia og en til Tyskland. Klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft er med på laget for å illustrere kraftutbyggingen som et klimatiltak.

Diskusjonen om å knytte Norge til det europeiske strømnettet, dukket for alvor opp med energiloven i 1990. Da ble strøm en vare på et marked og kunne prises på en helt annen måte enn før. Norske strømleverandører ble kommersielle og så mot Kontinentets strømpriser. De kunne raskt slutte at strømprisene der var to til tre ganger høyere enn i Norge.

Problemet var at overføringslinjer manglet, og et langvarig lobbyarbeid begynte. Etter hvert ble det lagt flere forbindelser mellom Norge og Danmark og en til Nederland. De nye forbindelsene som fikk konsesjon på mandag vil øke overføringskapasiteten med 50 prosent.

Klimastiftelsen Zero jubler og deler ut kake til regjeringa, og på Dagsrevyen i går fikk de en «klimaklem» i retur av klima- og miljøministeren.

Ved å forbinde Norge til det kontinentale og britiske kraftmarkedet oppnår en at norsk fornybar energi blir et supplement til Europas kraftforsyning.

I kontinental og britisk kraftproduksjon dominerer varmekraftverkene, enten kull- eller atomkraftverk. Når produksjonen skal reguleres opp eller ned, går store mengder energi til spille. Det tar lang tid å fyre opp eller kjøle ned et varmekraftverk til ønsket nivå.

El-forbruket svinger gjennom døgnet og et samspill med norsk vannkraft gjør kraftproduksjonen mer effektiv. Varmekraftverkene produserer på et jevnt nivå, mens vannkrafta som er rask å regulere, kan forsyne nettet med strøm på toppene. Når forbruket er lavt, stenges vannkraftproduksjonen, og Norge forsynes med varmekraft fra varmekraftverkene.

Det er også et poeng at når sol- og vindkraftverkene i Europa ikke klarer å levere strøm, kan norsk vannkraft gi kontinentet fornybar elektrisitet og sørge for leveringssikkerheten i våre naboland.

Kabler mellom Norge og utlandet skal også føre til økt forsyningssikkerhet i det norske nettet, skriver Statnett.

Det er tre viktige problem knyttet til å bygge ut kablene.

For det første er kablene dyre å produsere og legge ut. Bare kabelen til Tyskland kommer til å koste 15 milliarder kroner.

For det andre fører slike lange overføringer til store elektriske tap. Det er langt fra slik at du får ut like stor effekt i enden av kabelen som du putter inn i den.

For det tredje kommer kablene til å føre til høyere energipriser. Både finansieringen av kabelen og det europeiske prisnivået på strøm vil føre til at norske forbrukere – enten det er privatpersoner eller næringsliv – får høyere strømregning.

Å vurdere de positive sidene ved de nye kablene opp mot de negative er ikke uten videre enkelt.

Det er reelt at en får mer effektiv drift av varmekraftverkene når de spiller mot vannkraft.

Men argumentet med forsyningssikkerhet virker hult. Problemet i det norske kraftnettet er først og fremst knyttet til «flaskehalsproblematikken» og forsyningen av de store byene.

Det var manglende overføringslinjer til Midt-Norge som førte til de skyhøye strømprisene i Trøndelag for noen år siden. Det er problemer med strømforsyningen til Bergen som gjør at «monstermastene» ble bygd i Hardanger. I det området i Norge hvor utenlandskablene føres i land, er det ikke underskudd på kraft.

Det er noen som ønsker seg høyere energipriser fordi det fører til energisparing. Problemet er at det lett kan føre med seg tap av arbeidsplasser også. De som mest ønsker seg høyere strømpriser er naturlig nok kraftprodusentene.

En av de verdens raskest voksende strømforbrukere er de store datamaskinparkene. Kjente nettsteder som Google og Facebook er enorme kraftslukere. Cloud computing er det engelske uttrykket for å lagre og kjøre virksomheter fra sentrale servere. Disse er en forutsetning for at internett skal virke, men krever nesten egne kraftverk.

Mens overføring av energi gir store tap, er overføring av data i en fiberkabel nesten uten energitap. Mens kraftkablene koster milliarder, koster fiberkablene brøkdelen. I stedet for å bruke milliarder av kroner på å eksportere krafta vår, burde en ha investert i fiberkabler og tilrettelagt for dataserverparker.

Dette burde vært utredet og utbygd.

Det er vanskelig å forstå at kraftkabler virkelig fører til en bedre leveringssikkerhet.

Det som er lett å forstå er at kraftprodusentene ønsker tilgang til et større marked med høyere energipriser.