Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

En absurd situasjon oppsto da to politibiler og en håndfull uniformerte kom inn på Tromsø Havn mandag denne uka. En stram innsatsleder mer enn lurte på på hvorfor om lag 60 LO-organiserte blokkerte Hurtigruteskipet Trollfjord sånn at det verken ble utført lossing eller lasting av skipet. For mens havnearbeiderne organisert i Transportarbeiderforbundet er i sympatistreik, gjør streikebrytere fra Nor Lines AS jobben deres. Det finner ikke bryggesjauerne seg i.

Jeg var på havna med blokk og Nikon og ble forundret da innsatslederen i svart spurte hva jeg gjorde der. Jeg trakk fram pressekortet. Da besinnet hun seg og skiftet toneleie. NTBs utsendte lusket av sted før han litt seinere kom tilbake. Situasjonen roet seg etter hvert ned, og blokaden fortsatte.

Dagen etter var politiet på plass før aksjonen startet og nektet aksjonistene inngang til havna og båten. Hjemmelen satt politimesteren på. Den handlet om å ivareta sikkerheten til passasjerene på Hurtigruta og sikkerheten til aksjonistene. Da blokkerte de fagorganiserte inn- og utgangen av havna isteden – noe som var nesten like effektivt.

Etter to timer mente politiet det fikk være nok og luftet trusler om arrestasjoner, forelegg og bøtelegging om aksjonistene ikke fjernet seg. Flere ble notert i blokka til politiet, men dagen etter viste det seg at ingen ville bli bøtelagt.

Arbeidsgiver og arbeidstaker står mot hverandre. Det er ingen original situasjon – dette er snarere regelen i arbeidskonflikter. Disse skal og må løses av de som eier konflikten.

Det er alltid strid om fakta. I Tromsø dreide det seg om virkemidlene de streikende benyttet – blokaden – var lovlig eller ei. Også her er arbeidsgivere og arbeidstakere, eller NHO og LO, uenige. Det skal finnes en slags gentlemens agreement om at denne uenigheten må medføre at aksjonen opphører inntil det er falt en dom i arbeidsretten.

At de streikende på grunnplanet ikke brydde seg om denne «regelen» kan jo diskuteres. Og kritiseres. Men diskusjonen er det partene i arbeidslivet som må ta.

Hvis politiet begynner å ta stilling til om en aksjonsform i en arbeidskonflikt er lovlig eller ei, er vi på ville veier. Det er bare i diktatur sånt forekommer.

Vi gjør bare jobben vår og ønsker å være så nøytrale som mulig, sa en tjenestemann fra politiet i Tromsø da jeg spurte ham om han syns dette var ålreit. Konsekvensene av politiets handlinger denne tirsdags ettermiddag var imidlertid alt annet enn nøytral.

På 1970-tallet ble det ropt klassepurk når sånt skjedde. Begrepet er ikke av de mest akademiske, men dessverre fortsatt på sin plass å bruke.