NINA HANSSEN

nina.hanssen@lomedia.no

I dag har vi 428 kommuner i Norge. Hvis Erna Solberg får det som hun vil kan vi ha et land med kun 100 kommuner før neste stortingsvalg. Dette vil påvirke oss alle. For det er i kommunen vi bor, det er her våre barn går på skole eller i barnehage, det er her familien din får helsetjenester og andre offentlige tjenester og det er her vi lever våre liv.

Eller som en ordfører sa på LO Kommunes kommunalkonferanse i forrige uke: «Hunden er ikke menneskets beste venn, det er kommunen din».

Hvis Solbergregjeringen får gjennomslag for sin reform vil vår bestevenn vokse og kanskje flytte langt unna der du bor. Særlig vil det bli lang til nærmeste kommunesenter om du bor i Finnmark. I dag har over halvparten av norske kommer mindre enn 5000 innbyggere. Norges minste kommune Utsira har 211 innbyggere mens Oslo i dag har 634.363 innbyggere.

Frivillige kommunesammenslåinger har vært en mulighet siden 1995, men få kommuner har benyttet seg av denne muligheten. Hvis kommunalminister Jan Tore Sanner nå ønsker å bruke tvang for å få dette til, stemmer det dårlig med løfte om styrking av lokaldemokratiet. I hans framtidsvisjon har vi rundt 100 kommuner i Norge før neste stortingsvalg. Og kun 100 ordførere. Men fortsatt har ikke Sanner sagt mye om hvorfor han ville dette eller hvilke oppgaver kommunene skal få.

Det finnes heller ingen forskning som tilsier at større kommuner vil gi bedre løsninger på fremtidige utfordringer. Selv om mange mennesker som bor i store byer i en fersk meningsmåling sier de er positive til en kommunesammenslåing, så får du helt andre svar om du besøker en liten kommune. Difi viser i innbyggerundersøkelsen i 2013 at innbyggerne er mer fornøyde med tilbudet i små kommuner enn de større. De er glade i bestevennen sin, kommunen.

Tradisjonelt i Norge har kommunene hatt ansvaret for mange av de viktigste velferdstjenestene folk har behov for i hverdagen. Et mål har vært at alle som bor i Norge skal ha gode tjenester med høy kvalitet uavhengig av hvor i landet de bor. Dette snakker Solberg-regjeringen lite om.

I stedet snakker de mye om at det nå haster med å få på plass en ny kommunestruktur. Kartet er allerede tegnet opp og de vil bruke politiske og økonomiske virkemidler for at det skal bli færre og større kommuner. Det virker heller ikke som om de har tid til å prate med de ansatte, lokalpolitikerne eller de faglige tillitsvalgte som organiserer de kommuneansatte.

Vil ikke kommunene slå seg sammen frivillig, kan de tvinges til å viske ut kommunegrensene. Regjeringens hastverk med å lage storkommuner uroer mange. Ikke bare handler det om tjenestene til innbyggerne, men det handler også om lokale arbeidsplasser.

I forrige uke arrangerte LO Kommune en stor kommunalkonferanse med navnet «Flytte fjell? Kommune-Norge i endring». LO-medlemmer fra hele landet er bekymret for hvordan dette vil påvirke tjenestene og arbeidsplassene deres, men er også bekymret for at lokaldemokratiet utvannes. Det er liten grunn til å tro at utfordringer i kommunesektoren skyldes størrelse på kommunene.

Få av oss liker å bli tvunget til noe vi ikke vil. Når nå Sanner ønsker å bruke tvang for å få dette til, stemmer det dårlig ned løfte om styrking av lokaldemokratiet. Her bør forbundsledere i LO engasjere seg og skaffe seg venner i det politiske miljøet. Skal det skje en endring i kommunestrukturen må dette bygges på frivillighet og ikke tvang. Det bør være et at beslutninger skal fattes nærmest mulig den befolkningen det angår og en slik prosess ikke bør bestemmes av en regjering, men involvere innbyggerne, organisasjonene og de ansatte. Jan Tore Sanner bør lytte til de faglige tillitsvalgte og senke tempoet.

Et så viktig spørsmål bør ikke vedtas mot befolkningen ønsker. Her bør kommunene arrangere folkeavstemninger om sammenslåingsspørsmålet. For dette handler tross alt om bestevennen vår.