Svein-Yngve Madssen

sym@lomedia.no

I USA vakte det oppsikt da senator Elizabeth Warren for et par år siden tegnet et bilde av samfunnet som vi alt for sjelden gjør her hjemme. Den populære demokratiske politikeren slo fast at ingen i USA hadde blitt rik på egenhånd. Absolutt ingen!

– Du bygde en fabrikk der ute. Bra for deg! Men jeg vil være tydelig. Du fraktet dine produkter på veger som resten av oss betalte for. Du ansatte arbeidere som vi betalte skolegangen til. Du er trygg i din bedrift fordi vi betaler for politi og brannvesen. Du etablerte en bedrift som ble en suksess. Behold en stor del av den. Men en del av samfunnskontrakten er at du skal betale din del til den neste ungdommen som er på veg, fastslo hun.

Vi snakker alt for lite om denne samfunnskontrakten i Norge. Og i USA er den bortimot fraværende. Der er det enkeltmenneske som skaper og gjør suksess; helt på egenhånd. Men også i USA begynner sosialdemokratiske verdier igjen å feste seg. President Obama er ingen populær mann i store deler av befolkningen, men budskapet hans er det mange som sympatisere med. Og det er den reaksjonære høyresiden i det republikanske partiet som sliter med troverdigheten. De oppleves ikke som relevante for mennesker som sliter med å få hverdagen til å gå rundt.

I Norge har vi vanskelig for å ta innover oss at både i USA og store deler av Europa har det over tiår foregått en samfunnsendring som har rammet arbeidsfolk hardt. Forskjellene øker og middelklassen er ikke lenger en drivkraft i samfunnsutviklingen. Det britiske magasinet Prospect spår at 2014 kan bli det første året på lenge med reallønnsvekst i Storbritannia. De siste tre ti årene – 30 år; har inflasjonen vært høyere enn lønnsveksten.

Det er et problem i seg selv at den vanlige arbeidstakeren har en stagnerende eller svekket privatøkonomi. Men utfordringen blir ikke bedre av at den helt øverste delen av samfunnspyramiden blir stadig rikere. Det skaper sosiale spenninger. Og det får ikke hjulene til å gå fortere rundt at noen få rike kjører enda dyrere bil. Bilindustrien trenger mange nye kjøpere, noen få rike holder ikke. Og slik er det i næring etter næring. Det er de mange som får hjulene til å gå rundt.

Fram til nå har ikke dette vært et sentralt tema i den norske samfunnsdebatten. Kjøpekraften er styrket år etter år. Ikke bare for de rikeste, alle har fått sin del av kaka. Og alle bidrar gjennom skatter, avgifter og forskjellige former for forbruk.

Den borgerlige regjeringen har allerede gjennom skatteendringer påvirket denne fordelingen til fordel for de rikeste. Det er all grunn til å vente at statsbudsjettet for 2015 også vil føre til at de med høyeste inntekter og formuer vil få mer av fellesskapets kake enn andre. Kombineres dette med kutt i offentlig sektor og lønnsoppgjør som knapt sikrer kjøpekraften, er vi inne på en gal veg andre har gått før oss de siste årene.

Vi skal ikke leve over evne. Men det er ingen som har hevd på, eller en naturlig rett til mer enn andre. Den samfunnskontrakten som den amerikanske politikeren Elizabeth Warren hyller, er selve fundamentet i den nordiske modellen. Årets forhandlinger om statsbudsjett og tariff vil ikke endre dramatisk på fordelingen av kaka. Men det kan være begynnelsen. Kanskje arbeidsgivere og høyresida burde lytte mer til amerikanske politikere som har oppdaget og verdsetter, det de selv er i ferd med å glemme.