Eline Lønnå

eline@lomedia.no

Når Riksmekler Nils Dalseide i dag starter meklingen i frontfaget, skal han innen månedsskiftet komme til et resultat som to hardt pressede parter kan leve med. Fellesforbundets Arve Bakke er under krysspress fra egne rekker og et forventningsfullt LO-kollektiv. Norsk Industris Stein Lier-Hansen forventes å snurpe skikkelig igjen på lønnsveksten. En rekke vanskelige spørsmål skal finne en løsning – for så å sendes ut til uravstemning.

Det er mange ritualer knytta til frontfagsoppgjøret. Et av dem er at partene sier til pressen at «ingenting er på plass før alt er på plass». I årets oppgjør er spenningen knyttet til om Arve Bakke og hans delegasjon klarer å oppnå et resultat som både tilfredsstiller medlemmene i Fellesforbundet og de forbundene i LO som har pensjon høyt på sin agenda. Uravstemningen er et kraftfullt ris bak speilet for forhandlingsdelegasjonen.

I år er det pensjonskravet det har vært fokusert på i media. Men i oppkjøringen til oppgjøret var ikke dette noe sentralt tema for grasrota i Fellesforbundet. Pensjon var ikke prominent blant de rundt 2.000 forslagene som kom inn til forbundet fra klubber og avdelinger. Det var derimot lønn, virkningsfulle tiltak mot sosial dumping, velferdspermisjoner og viktige spørsmål knytta til rotasjonsordninger offshore.

Pensjon ble løftet høyere opp på kravslista som gjenytelse for at Fellesforbundet fikk gjennomføre et forbundsvist oppgjør i stedet for et samordna oppgjør.

Da debatten om samordna eller forbundsvist oppgjør raste i januar, sa avdelingsleder Roar Abrahamsen i den store avdeling 5 i Fellesforbundet dette til Magasinet for fagorganiserte:

– Vi kan [heller] ikke godta et nulloppgjør på andre punkter for å oppnå enighet om pensjon. Da får vi ikke gjort noe som helst med andre viktige tema i våre overenskomster, for eksempel rotasjonsordninger og tiltak mot sosial dumping.

Abrahamsen ga uttrykk for at det slett ikke var noen stemning for en streik for pensjon, og at han hadde «en sterk følelse av at den manglende oppslutningen om en streik for pensjon denne våren gjelder bredt i forbundet». I den pågående frontfagmeklingen er Abrahamsen i den indre kretsen som langt på vei legger premissene i innspurten – det såkalte Engere utvalg, sammen med Arve Bakke og forbundssekretær Jørn Eggum.

Det er ingen som helst grunn til å tro at streikeviljen – for ikke å si entusiasmen – er til stede dersom det blir snakk om å streike for pensjonskravet alene, mens andre viktige brikker faller på plass. Et selvsagt element her er lønn. Industriarbeiderne i frontfaget kommer ikke til å godta noe annet enn en viss vekst, selv om forventningene til de helt store summene i det sentrale oppgjøret er moderate. Mer hentes ut lokalt der det finnes noe å hente.

Men det er også andre spørsmål som kan avgjøre stemningen, ikke minst i tillitsvalgtsjiktet, når resultatet går til uravstemning. Et av spørsmålene som går under radaren i mediedekningen av oppgjøret, er kampen for et anstendig arbeidliv, et arbeidsliv uten sosial dumping.

Helt siden østutvidelsen av EU for ti år siden har dette vært det helt sentrale temaet i Fellesforbundet. Det handler om solidaritet og anstendighet, men også om at norske industri- og bygningsarbeidere skal ha en framtid det går an å tro på innenfor sine bransjer.

I dette spørsmålet står partene langt fra hverandre. Fellesforbundet har krevd at partene sammen skal legge press på myndighetene for en bedre allmenngjøringsordning. Svaret fra arbeidsgiverne er å kreve at det skal bli billigere å leie inn utenlandske arbeidere på dårligere vilkår enn det norske har. De vil sette til side kravet om likebehandling av fast ansatte og innleide så lenge de innleide har tariffavtale i bemanningsselskapet. Dette kan ikke Arve Bakke på noen måte gå med på, det vil skape opptøyer i egen organisasjon.

Også det tilsynelatende tekniske kravet om 2-4 rotasjon (to uker på jobb, fire uker fri) offshore – med full lønnskompensasjon – er svært viktig for Fellesforbundet. Det dreier seg nærmest om et være eller ikke være for Fellesforbundet, i konkurransen med andre forbund og fagorganisasjoner som allerede har dette inne i sine tariffavtaler. Om en ikke får kravet hundre prosent innfridd, må det gå i riktig retning for at medlemmene det gjelder skal kunne godta forhandlingsresultatet.

Likevel, også den interne freden i LO-familien er et viktig hensyn å ta for Arve Bakke. Det har vært antydet at det finnes en frykt i andre LO-forbund for at Fellesforbundet «selger ut» pensjonskravet i innspurten, blant annet fordi industridelen av forbundet tradisjonelt er lite streikevillig – spesielt i usikre tider økonomisk. Så høyt som Bakke har gått på banen før oppgjøret, er det lite som tyder på at frykten for et frontfaget-svik mot resten av LO i pensjonsspørsmålet er begrunnet. Men det er heller ikke sikkert at jubelen vil stå i taket i hovedkvarteret til Handel og kontor den dagen fasiten kommer.

Det mest trolige utfallet er at partene nærmer seg hverandre i spørsmålet om pensjon. De kan for eksempel bli enige om en videre prosess og utredning, med klausuler om tariffesting etter at pensjonsreformen er evaluert i 2017. At en fullstendig og permanent pensjonsløsning for privat sektor skal komme på plass i løpet av ett oppgjør, er mindre sannsynlig.

Dermed er vi tilbake til klisjeen «ingenting er på plass før alt er på plass». Forslitt, men sant. Svaret får vi natt til 2. april.