Kvinnemarsjen — ikke midlertidig
1962 marsjerte det som trolig var Norges første 8. marstog. Åtte kvinner hadde fått tillatelse til å gå etter hverandre på fortauet med plakater. «Likelønn — vår menneskerett fra papir til virkelighet» var parolen fremst i toget. I 2015 er kravet like relevant, noe også LOs representantskapsmøte bar preg av.
Hallvard Skauge
sym@lomedia.no
LO-leder Gerd Kristiansen slo fast allerede i sin innledning at marsjen mot likelønn går alt for sakte. Forbundsleder i Industri Energi, tok opp lønnsutviklingen for de lavlønte vaskeriansatte, mens FO-leder Mimmi Kvisvik var opptatt av at kvinner med fire års utdanning i gjennomsnitt tjente 79 prosent av sine mannlige kolleger. Likelønn er ofte forbundet med lavlønn, men det er lønnsforskjeller mellom kvinner og menn i alle deler av arbeidslivet.
Likelønnsarbeidet må forsterkes med tiltak mot kjønnsdelingen av arbeidsmarkedet, sa LO-lederen og inviterte myndighetene til å komme på banen. Hun vet nok bedre. Regjeringens politikk har helt andre prioriteringer enn likelønn og likestilling. Tvert imot vil mye av den borgerlige politikken føre til en større kløft mellom kvinner og menn. En viktig del av kritikken fra LO, YS og Unio går på at endringsforslagene til arbeidsmiljøloven vil ramme kvinnene hardt. Mer bruk av midlertidig ansettelser vil svekke kvinnenes stilling på arbeidsmarkedet, mener arbeidstakerorganisasjonen.
Og det er all grunn til å tro at LO, YS og Unio har rett i sin kritikk. Det er langt flere kvinner enn menn som er midlertidig ansatt. Uavhengig av kjønn står midlertidig ansatte langt svakere på arbeidsmarkedet enn fast ansatte. Karrierestigen er fraværende, og det er ikke her arbeidsgiverne vil bruke ressurser på skolering og utvikling. I tillegg legger mer midlertidighet opp til mer diskriminering i forbindelse med graviditet og uttak av foreldrepermisjon. Er du midlertidig ansatt, er det også små muligheter til boliglån. Og framtidig pensjon vil bli kraftig redusert i forhold til om du var langvarig fast ansatt.
Den borgerlige politikken har så langt ikke satt sitt preg på arbeidslivet. De siste statistikkene viser at flere kvinner nå jobber heltid og færre er midlertidig ansatt sammenlignet med ett år gamle tall. Vi er med andre ord inne i en positiv trend. Når regjeringens forslag er vedtatt og har fått tid til å virke, er det alle grunn til å tro at SSB-tallene beskriver en annen utvikling.
Desto viktigere er det å samle seg bak 8. marsparoler som slår fast at regjeringens politikk rammer kvinner hardest. Forhåpentligvis blir oppslutningen større enn de åtte pionerene som viste veg i 1962. Og kampen er like viktig i dag som den gang.
