Jan-Erik Østlie, journalist i LO-Aktuelt

jan.erik.ostlie@lomedia.no

Norske arbeidsgivere, næringslivsledere og andre høyreorienterte politisk tenkende mennesker har i lang tid listet opp hva de mener er utgått på dato i arbeidslivet. Det være seg arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser, muligheten for flere midlertidige ansettelser, anledning til å jobbe evig – og nå seinest kom også angrepet på særaldersgrensene som noen arbeidstakergrupper med rette har kjempet for i årevis.

Og det kanskje mest parodiske i denne «moderniseringsdebatten» er når en næringslivsleder og sponsor for en tenketank på den politiske venstresida (!) mener streikevåpenet har gått ut på dato, arbeiderbevegelsens viktigste virkemiddel – selveste juvelen i klassekampen. Det er nesten ikke til å tro!

Men alle disse utspillene er verken ulogiske eller spesielt overraskende. De er ideologiske. For i arbeidslivet står kampen mellom arbeidsgivere/eiere og arbeidstakerne. Verken mer eller mindre. At det ikke sjelden hisses opp til uenigheter og konflikter arbeidstakerne imellom, er en kjent strategi som bare arbeidsgiversiden tjener på. Beste middelet vi som arbeidstakerne har mot dette er som kjent å være solidariske med hverandre. Dette har ikke gått ut på dato.

Kampen om endringer i arbeidsmiljøloven er et godt eksempel på den grunnleggende motsetningen i arbeidslivet. Når arbeidsgivere og næringslivsledere, organisert i NHO eller ei, ønsker det de kaller for en større fleksibilitet, er det ønsket om mer styringsrett for å sikre sine interesser som ligger bak. Dette er helt legitimt, det er god og klassiske klassekamp.

Når arbeidstakerne ønsker en arbeidsmiljølov som gir dem mest mulig styring og innflytelse over egen arbeidshverdag, så er det også legitimt. At streikevåpenet er et nødvendig maktmiddel i denne og i mer tariff- og lønnsmessige sammenhenger, er historien og utviklingen av norsk arbeidsliv fra Menstadslaget til bryggesjauernes kamp i norske havner et glimrende eksempel på. Dette er også klassekamp.

Spør du en arbeidsgiver eller næringslivsleder om det ikke i et moderne arbeidsliv er på tide å innføre flat struktur og fjerne lederne fordi de fleste moderne mennesker er fint i stand til å lede seg og sitt sjøl – også i arbeidslivet – så er moderniseringsiveren kanskje ikke så stor lenger? Hvor fleksible er de da?

Og hvor fleksible er norske arbeidsgivere når arbeidstakere, deres organisasjoner eller andre foreslår organisatoriske endringer som truer med å endre maktforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker? Igjen: det er her kampen om arbeidslivet står.

I USA, av alle land, eksperimenterer de nå med lederløse bedrifter. William Brochs-Haukedal, professor i ledelse ved Norges Handelshøyskole sier til Aftenposten at dette er en stille revolusjon i arbeidslivet. Han holder på med en bok om lederløse organisasjoner.

Professoren mener at det nye med en sånn modell er at den blir ansett som et konkurransefortrinn fordi erfaringer viser at sånne bedrifter er kommersielle suksesser. Og peker på tre hovedgrunner til at lederløse bedrifter er blitt en trend.

For det første er ledere kostbare, for det andre er vi i dag mer opptatte av ledelse, uavhengig av at dette må utføres av en leder. Dessuten mener Brochs-Haukedal av mange bedrifter består av ansatte med veldig høy kompetanse, ofte høyere enn sjefene sjøl.

Begrepet klassekamp nevner han ikke, av for meg ukjente grunner. Kanskje mener han dette kun er navnet på en dagsavis og et helt umoderne ord i norsk arbeidsliv?

Men professoren sier i hvert fall dette: «I mange tilfeller opplever man at sjefer skal lede ansatte som har høyere kompetanse enn seg selv. De har sannsynligvis høyere utdannelse og er mer faglig oppdatert, og gjør dermed sjefene overflødige. Hvis ledelse spres ut i organisasjonen, ser man at hvis man gir de ansatte myndighet og ansvar vil de i stor grad utføre arbeidsoppgavene.»

Jeg hilser lederløse bedrifter velkommen i Norge. Det er ikke primært fordi jeg har møtt mange elendige ledere – jeg kjenner opptil flere flotte ledere også. Men som frilansjournalist Mona Evensen sier til avisa Klassekampen: «Det er altså ikke sånn at forskning viser at ledere er bedre mennesker enn andre. Men det er et marked for å si at de er det.»

Dette handler imidlertid ikke om personer, men om roller. Og klassekamp.

For når det oppstår grunnleggende konflikter i arbeidslivet, som det alltid gjør og vil gjøre i en kapitalistisk økonomi, er det lederes og mellomlederes oppgave å forsvare eierne (om de ikke er eierne sjøl). Også om nødvendig mot arbeidstakernes interesser. Gjør de ikke det, må de ta fallskjermene sine og gå. Det er hva (klasse)kampen handler om, og den handler nesten alltid om penger.

Og denne kampen taper arbeidstakerne hvis vi lar arbeidsgiverne få bestemme hva som er utgått på dato og hva som ikke er det.