Torgny Hasås

torgny@lomedia.no

LOs representantskap vedtok tirsdag kravene til årets tariffoppgjør og ikke uventet var pensjonskravet på topp.

NHO har lenge sagt at de ikke vil diskutere pensjon i årets tariffoppgjør. Det er de i sin fulle rette til å mene, men argumentasjonen deres er interessant å se litt nærmere på.

I NRKs program Politisk kvarter onsdag morgen møttes Svein Oppegaard, direktør for arbeidslivspolitikk i NHO og leder i LOs samfunnspolitiske avdeling, Stein Reegård, til diskusjon.

Oppegaard gjentok at NHO ikke ville diskutere pensjon, fordi dette koster penger. Reegård avviste denne påstanden og sa at det gjør ikke dette kravet. De viktigste kravene som LO har stilt når det gjelder pensjon er av strukturell karakter og vil ikke føre med seg ekstra kostnader.

Til dette svarte Oppegaard at han hadde lest vedtaket fra gårsdagens representantskap og der står det at LOs mål er «en pensjonsdekning ved 67 år på minst 2/3 av tidligere lønn», og det koster penger.

Det er åpenbart at Oppegård tar feil. LOs to hovedkrav ved denne tariffrevisjonen er at det skal etableres brede ordninger slik at administrasjonskostnadene går ned. I vedtaket fra LO heter det: «Den finansiering som finner sted går også i for stor grad med til å dekke forsikringsselskapenes forvaltning og drift. Ikke bare er ordningene lite robuste; de gir også lite pensjon for pengene.» Det må bare være forsikringsselskapene som må være imot å få ned administrasjonsutgiftene.

Det andre kravet er at de fagorganiserte skal med i styringa av pensjonen. Pensjonen tilhører arbeidstakerne, det er utsatt lønn, og det er rimelig at de som eier disse pengene må ha litt å si for hvordan de skal disponeres. Derfor skal pensjonen inn i tariffavtalene.

LO har i utgangspunktet ikke fremmet krav om at nivået skal heves.

Det som er påfallende er at Oppegård og NHO ikke argumenterer mot LOs hovedkrav. De velger i stedet å argumentere mot et krav som ennå ikke er fremmet.

Heller ikke NHO er imot å få ned administrasjonskostnadene knyttet til pensjonen. De har selv etablert ordninger hvor småbedrifter kan slutte seg til med formål om å få ned utgiftene for bedriftene.

Da blir det bare ett poeng som står igjen: Arbeidsgiverne vil ikke gi fra seg kontrollen over pensjonsordningene. Det er altså en politisk kamp for å begrense fagbevegelsens innflytelse.

Det som er viktig å legge merke til er at det ikke er LO og NHO som skal forhandle, det er Fellesforbundet og Norsk Industri. Selv om både LO og NHO vil ha sine representanter til stede når det tetter seg til, er klimaet annerledes når det på den ene siden av bordet sitter bedriftsledere med ansvaret for å få sin egen bedrift til å gå rundt og på den andre siden sitter tillitsvalgte som daglig kjenner trykket fra gølvet.

Da er det ikke sikkert Oppegårds politiske kamp har like stort gjennomslag.