Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Nå starter de olympiske vinterlekene i Sotsji. Og med OL også den vanlige debatten, i avisene og i de tusen hjem: Skal det være tillatt å se på OL på jobb? Hvis ja, på PC-en – om du har noe sånt på jobb – eller på en ordinær TV-skjerm og gjerne med flere av dine kolleger til stede? For mange er dette en sosial sammenkomst på linje med vinlotteriet og annen kos på fredag, for andre noe de kanskje foretrekker å gjøre innestengt alene på sitt eget kontor.

Og flere arbeidsgivere, ordførere og andre sjefer fornekter seg ikke denne gangen heller. Nei, noen av dem er mye mer opptatte av at OL-sendingene på TV ikke skal være en tidstyv for annen viktig produksjon enn å reflektere over hvorfor Sotsji-OL i det hele tatt skal arrangeres i et sånt regime som Russland i dag er. Og ikke minst hvorfor dette toppidrettsarrangementet skal koste så vanvittig mye penger, penger som for eksempel Russland kunne brukt til langt mer matnyttige ting. Men nok om det.

Jeg hadde en gang en sjef – det var i internettets barndom – som var litt bekymret for dette nymotens medium. På hvert eneste kontor hos alle hans journalister sto det en PC med internett-tilgang. Han var livredd for at dette internettet stjal tid fra viktig journalistisk arbeid og ville helst forby det. Nevnte sjef var ingen dårlig sjef, men her var han dessverre på bærtur. I dag er det sånn at har du ikke en døgnkontinuerlig påslått PC, en mobil eller et nettbrett med internett tilgjengelig uansett om du befinner deg i senga, så kan du ikke være journalist i det hele tatt.

Men OL trenger vi kanskje ikke av faglige grunner å se på jobben – for de fleste av oss er jo OL underholdning og ikke jobbrelevant? Det samme gjelder sjekking av bankkonto, oppdatering av facebook, sjakkspilling, kaballegging og andre internettbaserte fritidsaktiviteter som flere av oss har gjort oss mer eller mindre avhengige av. Dette er sikkert riktig, men alt som skjer på jobben er til en viss grad likevel jobbrelevant. Ikke minst i et HMS- og trivselsperspektiv.

Noen av oss er interesserte i OL, andre er det ikke. Vi er her like forskjellige som vi er når vi utfører vår arbeidsoppgaver. Og takk for det. I dag sitter mange arbeidstakere der jeg jobber en sju-åtte timers arbeidsdag foran en PC med hodetelefoner rundt ørene store deler av tida. Gud veit hva de hører på, men den jobben de skal gjøre, får de nå så vidt jeg veit gjort likevel. Sånn er det moderne arbeidslivet. Heldigvis.

Jeg tror det er to hovedgrunner til at en del arbeidsgivere ikke liker at de ansatte for eksempel ser OL på jobben. Det ene er den de fleste oppgir som grunn: At dette har arbeidstakerne strengt tatt ikke tid til og bedriften råd til, det fører til nedsatt produksjon. Problemet er bare at dette ikke er matematikk – relativt lite i arbeidslivet er ren hoderegning sjøl om en kalkulator er mange sjefers yndlingsduppeditt.

Den andre årsaken, som de samme arbeidsgiverne i sitt stille sinn antagelig tenker, men aldri sier høyt, er at om arbeidstakerne får gjøre akkurat som de vil på jobben, mister jo arbeidsgiverne kontroll, makt og styringsrett. Og hva er vel verre enn det? Hva blir det neste? Revolusjon?

Tilhengerne av å få se OL på jobben framhever ofte arbeidsmiljøaspektet, at det skaper mer fornøyde arbeidstakere. Og mer fornøyde arbeidstakere er mer produktive enn de misfornøyde. Derfor tas den tapte arbeidstida ved å se på OL igjen ved at de samme arbeidstakerne er mye mer effektive når OL-sendingene er over. Kanskje er dette riktig, men like vanskelig å dokumentere som det motsatte. Ett poeng har de imidlertid sjøl om argumentet om at alt skal lønne seg økonomisk snart bør permitteres.

For det som dypest sett ser ut til å ligge til grunn for at noen arbeidsgivere nekter sine ansatte å se OL på jobben – Oslos ordfører skal ifølge VG være en av disse – er at de er mer opptatte av hvordan de ansatte jobber enn at de jobber.

Det handler til slutt om å ha den fulle friheten til å gjøre arbeidet på den måten vi sjøl mener det skal, bør eller kan gjøres. Debatten om OL på jobben viser at mange dessverre ikke har den friheten. Heldigvis er jeg ikke blant dem.

Hvor mye OL jeg skal se, veit jeg ikke ennå. Men noe blir det helt sikkert!