Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Vi husker hva som skjedde med SV i regjering. Gradvis mistet de velgere. Ved siste valg kjempet partiets tillitsvalgte som løver for å komme over sperregrensa på fire prosent sånn at de ikke falt ut av Stortinget. De klarte det med et nødskrik.

Det er en stund til neste stortingsvalg, så Frp har mer enn god nok tid til å jobbe for at det samme ikke skjer med dem. Men mye tyder på at de er på det sporet som SV var. Å være i politisk posisjon er som kjent noe annet enn å være i opposisjon.

Da SV kom i regjering i 2005, og til og med kapret finansdepartementet, var det en og annen direktør og arbeidsgiver med postkasse i Holmenkollåsen som fikk akutt behov for å emigrere til land med lavere skattenivå enn vårt. Det skulle imidlertid fort vise seg at frykten var ubegrunnet. Etter hvert ble Kristin Halvorsen svært så godt likt som styrer av oljefondet, annen norsk rikdom og skattenivå – også blant leserne til Dagens Næringsliv.

Borte i Bergen satt det riktig nok en magister i filosofi og brummet – Hans Ebbing kjente ikke sitt parti igjen og ville ha SV raskest ut av regjeringskontorene. Men museumsvoktere og filosofer er det lenge siden SV tok hensyn til. Partiets presteskap fant ut at det ligger mye god makt i de foldede hender. Og levde nok ugreit med at velgerne deres derfor valgte Arbeiderpartiet isteden – bedre med noen som er sosialdemokrater enn noen som leker at de er det. Men skitt gikk det til slutt, dessverre – men de ble advart. Ja, faktisk av flere enn Ebbing.

Nå beveger altså Frp seg inn i det samme terrenget. I kompromissets ånd, som såkalt ansvarlig posisjonsparti, ligner det høyrepopulistiske partiet Frp nå til forveksling partiet Høyre – akkurat som SV lignet Ap.

Og oppe i nord sitter en nordtrønder fra Skogn og har allerede funnet fram sutrekluten. Nestleder Per Sandberg kjenner ikke igjen partiet sitt. Hvor er skattelettelsene? Hva med nedmonteringen av bomstasjonene? Hva med asylanter og fremmedarbeidere – når skal vi få kastet ut dem? Og når skal ofrene for den kriminaliteten som stort sett muslimene står for endelig få sin oppreisning?

Ikke en dritt skjer, mener Per, og lover omkamp. For han skal ikke trekke seg som nestleder likevel, han har igjen fått en misjon, han skal gjenreise det egentlige Fremskrittspartiet. Med seg på laget får han sikkert både Carl I Hagen og Christian Tybring-Gjedde.

Her er det mye å smile av for de som ikke liker Frp. Av disse er det mange som koser seg over at partiet mister velgere. Men er nå det så bra? For det er to mulige tolkninger av det som skjer.

Kanskje mister Frp oppslutning fordi det i hvert fall på kort sikt ikke skjer noen vesentlig politisk endring i kongeriket Norge? Og da var det kanskje like greit med Jens likevel – han er og var jo en hyggelig mann, omtrent som alle oss andre.

Eller kanskje mister partiet oppslutning fordi velgerne deres, altså folk flest, ikke syns de kjenner partiet igjen? Dette er nok den mest sannsynlige tolkningen og har et skremmende perspektiv.

For denne tolkningen betyr at mange av velgerne, de såkalte folk flest, ikke syns den nåværende regjerings politikk er blå og høyreorientert nok. De vil ha mer skattelette, mer innvandringsfiendtlighet, strengere straffer – kort sagt: Mer høyrepopulisme. Og er skuffet over Frp som lovte å gi dem det, men har gått fra løftene. Mens Frp-statsrådene sier som SV en gang sa: Det er en forhandlingssak, vi sitter jo ikke i regjering aleine.

Er dette riktig, er vi i den situasjon at det fins flere og flere velgere som står politisk lenger til høyre enn Frp i regjering. Og da er det ikke Frp som må byttes ut, men folket.

Det er fali det!