JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I Norge tar vi pressefriheten for gitt. Sånn er det ikke overalt i verden. I Kenya, som jeg besøkte i uke 38, er situasjonen en helt annen.

Nairobi, landets hovedstad med opp mot seks millioner innbyggere, har flere store dagsaviser som Daily Nation, The People og The Standard. Kenya har også en rekke utenrikskorrespondenter – også fra Norge.

Og sett fra en utenlandsk korrespondents synsvinkel er slett ikke alt bare fryd og gammen. Vestlige journalister holdes ganske konsekvent utenfor invitasjonslister til pressekonferanser og andre viktige møteplasser hvor nyheter om Kenya presenteres.

Problemet har eksistert siden 1990-tallet. Tilliten til vestlige journalister og reportere er lav, særlig fra regjeringsapparatet og politikere. «De skriver jo bare negativt om oss, uansett», er som regel holdningen og begrunnelsen for denne situasjonen.

Siden Kenyas frigjøring fra Storbritannia 12. desember i 1963 har landet hatt fire presidenter. Jomo Kenyatta, Daniel Arap Moi, Mwai Kibaki og Uhuru Kenyatta (den første presidentens sønn). Moi-regimet regnes som det mest repressive – på alle samfunnets områder.

Ingen kritikk av regjeringen var mulig under Moi, heller ikke for pressen. Jeg møtte en journalist i The People som har opplevd å bli arrestert fire ganger som journalist – tre ganger under president Mois periode, en gang under Kibakis. Siste arrestasjon var i 2004. Journalisten skrev om korrupsjon, en av Kenyas største utfordringer – i likhet med mange andre afrikanske land.

I fjor, i 2013, ble Uhuru Kenyatta president i Kenya. En utfordring nå er at journalister ikke kan skrive om lesbiske og homofile. Det kommer ikke protester fra regjeringen, men mer fra folket. Kenya er fortsatt et tradisjonelt og konservativt samfunn. Skriver du som journalist eller forfatter om homoseksualitet, kan du oppleve at du blir trakassert på jobb eller sågar angrepet i ditt eget hjem.

Koigi Wa Wamwere er en kjent radikal politiker, journalist og forfatter i Kenya. Han var i sterk opposisjon til både Kenyatta senior og Moi. Begge presidentene sendte ham i fengsel. Til sammen har han 13 år i fengsel bak seg for opposisjonell virksomhet. Wamwere har også bodd flere år i Norge. Under Kibakis regjering ble han i 2002 assisterende informasjonsminister, en stilling han hadde til 2007.

Sist gang jeg var i Nairobi møtte jeg Wamwere på hans kontor. Den gangen var han lite fornøyd med pressefriheten i Kenya. I dag driver Wamwere en radiostasjon og kan si hva han vil. Ytringsfrihet har Kenya nok av, det er pressefriheten som er problemet. For regjeringen eier nemlig avisene. Moi-regjeringen eide The Standard, Kenyatta junior eier The People.

Det er fortsatt sånn at om journalister skriver noe regjeringen ikke liker, forsvinner de bare en vakker dag. Ingen veit når eller på hvilken måte. Frykten for at det kan skje deg noe, holder deg sjølsagt fra å skrive noe som kan provosere regjeringsapparatet.

Kenya er et samfunn med 42 stammer. Dette har også mye å si for pressefriheten og mulighetene for å avansere til toppstillinger i mediehusene. Det påstås å være sånn at for noen stammer er det umulig å få topposisjoner og sjefsstillinger, også i pressen.

Et moderne samfunn er helt avhengig av full pressefrihet om det skal kunne fungere demokratisk. Ingen pressefrihet, heller ingen troverdig journalistikk.