Svein-Yngve Madssen

sym@lomedia.no

Det er et like sikkert vårtegn som årets første tariffoppgjør. En eller flere næringslivstopper klarer å provosere med bonuser eller uttalelser. For et drøyt år siden inviterte DNBs konsernsjef til spleiselag: «De ansatte må tåle at vi driver mer effektivt, aksjonærene må tåle lavere utbytte og kundene må leve med økt rente», var Rune Bjerkes budskap. Mer effektiv drift innebar at 1500 ansatte mistet jobbene sine. Og belønningen til konsernsjefen var en bonusvekst på 26,6 prosent. Av en samlet lønn på 7,68 millioner kroner var 2,17 millioner kroner bonuser.

Det er ikke noe nytt at næringslivets topper maner til moderasjon og ansvarlighet, samtidig som de selv hever seg over folk flest og tar imot solide bonuser og rimelig bra lønnsvekst. I går var det Bjerkes tur til å bli utsatt for folks vrede og kunders trusler om å skifte bank. DNB har vært i hardt vær før og vet at ting normaliseres. Og det er i dag nesten umulig å finne en bank som ikke lever fett på kundene sine.

Ved forhandlingsbordet registrerer partene knapt bråket rundt bonuser og lederlønninger. Det gir arbeidstakersiden moralsk støtte, men innvirker ikke på sluttresultatet. Det er først ved en uravstemning at slike provokasjoner kan vippe et resultat til nei framfor ja. 8.mars er et eksempel på at folk reagerer når de føler seg tråkket på.

Og lederlønninger er per i dag ikke et brennbart tema i Norge. I industrien tjener en heltidsansatt arbeider i en jobb uten krav til utdanning 32 000 kroner i måneden, mens en administrerende direktør har en månedslønn på rundt 85 000 kroner. Ser vi alle yrkene under ett er industrigjennomsnittet 41 400 kroner, ifølge SSB-tall for oktober 2013. Toppsjefen i en større industribedrift tjener med andre ord det dobbelte i Norge. I USA hvor forskjellene er størst, snakker vi om at toppsjefen tjener 354 ganger mer enn en ordinær arbeider.

Det bekymringsfulle ved reaksjonene på DNB-sjefens lønn og bonuser er likevel at de i liten grad kobles til nivået. Det er ingen tvil om at i et internasjonalt perspektiv, også nordisk, så er norske toppsjefer direkte lavlønte. Men, det er ikke veldig lenge siden at «millionlønninger» var oppsiktsvekkende og ble slått opp i tabloidene med fete typer. Milliongrensen er for lengst passert av mange. Det provoserer ikke lenger. Men hva er et anstendig nivå for en banksjef? Er et tosifret beløp den neste moralske grensen?

Spleiselag er viktige i den norske samfunnsmodellen. Og vi trenger ledere som vet hva det innebærer og har troverdighet til å få det gjennomført. Da kan ikke forskjellene mellom ledere og arbeidere være store, verken i lønn eller sosial status. Det er urovekkende at vi øverst i norsk næringsliv er i ferd med å få et sjikt som ikke forstår dette.