TORGNY HASÅS

torgny@lomedia.no

Det er en dyp splittelse i sørafrikansk fagbevegelse. Cosatu som har vært en av tre pilarer i den mektige alliansen som har styrt Sør-Afrika er på vei til å deles i to. ANC, Cosatu og Sør-Afrikas kommunistparti har vært i førersetet i alle fall på den politiske arenaen.

Uenigheten har vært der lenge. Den har gått mellom de ANC-tro, og de som har ment at det er nødvendig å ha større avstand mellom fagbevegelsen og det de facto statsbærende partiet, ANC. ANC har vært forfulgt av skandaler og korrupsjon, og også innen Cosatus egne rekker har det vært en rekke tilfeller av korrupsjon.

Den mest ødeleggende utviklingen i Cosatu har vært hvordan fagforeningspampene har vokst fra medlemmene sine.

Det grelleste eksempelet på dette er gruvearbeiderforbundet, National Union of Mineworkers (NUM). Gruveindustrien er Sør-Afrikas viktigste eksportindustri, og NUM har vært en av hjørnesteinene i oppbyggingen av Cosatu, en felles fagbevegelse. Men NUM-toppene har forlatt townshipene, de vet ikke lenger hva som foregår i gruvegangene. Her har det vokst fram en alternativ fagbevegelse, Amcu som er arbeidernes stemme, men uten feite pamper og nærheten til eierne av gruvene og ANC.

Da til sammen 47 mennesker ble drept i kampene og massakren i Marakana i august 2012, var konflikten mellom NUM og Amcu en utløsende faktor. De første som åpnet ild skal ha vært tillitsvalgte fra NUM.

I Cosatus ledelse har det vært to viktige personer. Den ene er presidenten Sdumo Dlamini. Den andre er generalsekretær Zwelinzima Vavi. De har stått på hver sin fløy. Dlamini er lojal til Sør-Afrikas president Jacob Zuma. Vavi har vært høylytt Zuma-kritisk.

Da Vavi ble gjenvalgt som generalsekretær i Cosatu på kongressen for snart tre år siden, ble det inngått et kompromiss. Hvis Vavi ble gjenvalgt, skulle han ikke gå ut mot Zuma som skulle gjenvelges både som leder av ANC seinere på høsten og president i Sør-Afrika.

Maktkampen i Cosatu ble ikke mindre etter dette. Et av Cosatus største forbund, metallarbeiderforbundet, Numsa, har vært i spissen for kritikken. Det har 340 000 medlemmer. I november 2014 ble forbundet kastet ut av Cosatu da forbundet ikke ville drive valgkamp for ANC.

Numsa gikk til retten og mente at Cosatu måtte innkalle til ekstraordinær kongress. Numsa fikk medhold, men Cosatus ledelse avviste kjennelsen og har ikke avholdt noen kongress.

I mars i år var det Vavis tur til å bli ekskludert. Det formelle grunnlaget var at han hadde hatt et forhold til en ansatt i Cosatu.

Det er nå store muligheter for at Numsa og flere andre forbund som har gått ut av Cosatu planlegger å danne en konkurrerende fagbevegelse. Det har også vært konkrete planer om å danne et politisk parti i konkurranse med ANC.

ANC har ikke klart å gjøre noe med landets grunnleggende problem, fattigdommen. Den største forskjellen fra før apartheid og nå er hudfargen på det politiske lederskapet.

En splittet fagbevegelse er ikke bra, men det er heller ikke bra for fagbevegelsen å være den mest aktive klakøren for makta. Det som er verst nå, er at mange konflikter i tilknytnign til arbeidslivet er voldlige. Mange streiker ender i vold. I Durban har det vært kamper der arbeidsløse sørafrikanere har gått løs på afrikanere fra andre land fordi de «tar arbeidet fra dem». Cosatu og ANC ga mange arbeidere håp, nå er det mange som er fortvilet.

Og det er langt fram til at fagbevegelsen i Sør-Afrika igjen kan framstå som en samlet kraft for arbeidsfolks rettigheter.