Da Arbeids- og sosialdepartementet sendte ut pressemelding om de foreslåtte endringene i Arbeidsmiljøloven, var overskriften et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv. På den måten var premissene allerede lagt for debatten som skulle komme. En samlet fagbevegelse reagerte kraftig og mente det stikk motsatte – arbeidstakernes vernlov ville bli svekket og en maktforskyvning ville skje i arbeidslivet. Arbeidsminister Robert Eriksson bare gjentok og gjentok sine ord, med håp om at flest mulig skulle tro på han.

Hendelsen tidligere i sommer er ingen tilfeldighet. Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen sa i Aftenposten 29. november; vi har endret retorikken vår, ikke politikken. De ærlige ordene viser hvordan regjeringspartiene systematisk bruker språket, for å pynte på politikken de gjennomfører.

Carl I. Hagen skal ha uttalt at da han stemte for Arbeidsmiljøloven i 1977 var det det dummeste han hadde gjort. Nå når Fremskrittspartiet har den ansvarlige statsråden for arbeidsliv, er det ingen grunn til å tro at synet har endret seg radikalt. En samlet fagbevegelse opplever forslagene til endring av Arbeidsmiljøloven som et inngrep med kirurgisk presisjon for å svekke arbeidstakernes rettigheter. I tillegg til forslagene som i hovedsak går på å redusere trygge ansettelsesforhold og gi arbeidsgiver større mulighet til å styre arbeidstakernes arbeidstid, har regjeringen også avsluttet trepartsamarbeidet på en rekke områder.

Med en manglende samarbeidsklima mellom regjering og partene i arbeidslivet, er jeg redd for at kompromisset fra 1930-tallet mellom arbeid og kapital, kan bli utfordret. Skjer det, vil det få alvorlige konsekvenser. Bruk av lovlige kampmidler vil gjøre Norge til alt annet enn mer produktiv.

Språkets makt er stor. Eksemplet om svekkelsen av Arbeidsmiljøloven kunne like gjerne ha vært høyresidens retoriske bruk av ordet friskoler i stedet for privatskoler. Modernisering i stedet for privatisering av offentlig sektor. Andre kamuflerte ord er fleksibilitet, oppmykning, forenkling, valgfrihet og mangfold. Og nå kan vi lese i media om skattelettelser, i stedet for skattekutt. En tåkelegging av en politikk som gir økte forskjeller.

Wegard Harsvik skriver i boken Blå kopi (2013) om hvordan en norsk borgerlig regjering ville kopiere politikken i Sverige. Harsvik har fått rett. På under ett år har regjeringen kuttet flere milliarder i skatt til de aller rikeste. Dette skjer samtidig som de borgerlige partiene i Sverige reverserer politikken etter at en ny OECD-rapport viser at forskjellene har økt mer i Sverige enn i noe annet land.

Det bør ikke komme som noen overraskelse at jeg er lite fan av den sittende regjering. Samtidig har jeg ingen problemer med å respektere demokratiet som har valgt sammensetningen på Stortinget. Jeg synes også at det er helt legitimt å faktisk ville forandre Norge til et helt annet samfunn. Det jeg ikke mener er greit er når det gjøres gjennom systematisk retorisk kamuflasje for å villede landets befolkning.

Kristian Tangen

LOs distriktssekretær i Sør-Trøndelag