Jens Hoel

Jeg måtte jo si det, da jeg ble spurt, for jeg mente det. Spørsmålet ble stilt på en pub, av en tidligere direktør for hotellet. Vi treftes på den puben noen år etter at han sluttet, og ble sittende å prate over et par glass øl.

Samtalen var hyggelig nok den, direktøren var så absolutt en det gikk an å prate med. Og det er jeg også. Nå skal jeg ikke skrive meg bort — det er spørsmålet han stilte jeg skal fram til.

Direktøren var nemlig av den typen som liker å lære, og spurte: «Hva syns du er det dummeste jeg gjorde i løpet av tida som direktør hos dere?»

Hva skal man svare på sånt? Tenke egeninteresse og svare: «At du ikke satte opp lønna mi». Tenke klubbinteresse og svare «at du sa nei til å betale ansatte overtid for å delta på medlemsmøter». Kanskje tenke på servitørene og si «da du sa opp særavtalen om full dekning av taxiregninger». Tenke på resepsjonistene og nevne at han tok bort kaffepausene for funksjonærene.

Jeg valgte å tenke på mannens egen interesse, og svarte: «Da du under møtet med Salami satte nesen i sky, og sa at du støttet kjøkkensjefen 110 prosent».

Forklaring til leseren: Salami jobber i oppvaska, og heter Salami fordi fornavnet hans høres sånn ut. Det var møte med og om Salami, fordi kjøkkensjefen påsto at han hadde stjålet 400 tallerkener. Kjøkkensjefen og personalsjefen var enige om at det var viktig å statuere et eksempel, og ville avskjedige Salami. Direktøren var fjern fra saken, valgte den enkleste løsningen i stedet for å tenke, og erklærte at han støttet kjøkkensjefen 110 prosent.

Det ble rabalder mellom bedriften og klubben i to døgn — til klubben på egen hånd fant ut at de 400 tallerkenene lå på lager hos leverandøren.

Det er jo det der som er så dumt, det at sjefene støtter hverandre — usett og ugjennomtenkt. Den blodig urettferdige beskyldningen mot Salami var jamngod med ærekrenkelse. Det tok et halvt år før han fikk tilbake tilliten til de to sjefene og direktøren. Det tar alltid et halvt år med takt og tone for å rette opp en to-dagers blunder.

Fallet til kjøkkensjefen ble tre ganger så djupt, når han gikk ut med en sånn pondus. Han blir ertet for det enda. Mange sperret opp øynene for at personalsjefen ikke sjekket grundigere, hun har problemer med å bli tatt seriøst etter episoden. Direktøren mistet mye respekt når han så blindt valgte side i en påstand-mot-påstand-konflikt mellom to ansatte.

I noen bedrifter skjer sånt ofte — og oppleves som den reneste terror mot samtlige, eller utvalgte, ansatte.

Noen burde spørre direktøren hos oss hva han lærte av episoden med Salami. Til meg sa han i hvert fall, noen år etter: «Ja, den saken husker jeg godt. Den var pinlig, og forfulgte meg hele tida.»

Og så la han til: «Den som skal overleve den steinharde konkurransen i bransjen i dag, må ha de ansatte på sin side. Da må man stole på de ansatte, og lytte til de tillitsvalgte.»