Da statsministeren startet det nye året med å snakke så varmt om at arbeidsgivere må gi folk som har hull i CVn muligheten til å komme tilbake til arbeidslivet, ble jeg veldig glad. Jeg trodde at hun kanskje også mente folk med minoritetsbakgrunn som har hull i CVn, eller sliter med å komme inn i arbeidslivet av andre grunner enn psykisk helse. Arbeidsledigheten i Norge er generelt lav sammenlignet med andre land. Behovet for arbeidskraft er stort, men samtidig er arbeidsledigheten blant innvandrergrupper veldig høy.

Er du i arbeid, har du tilgang til velferdsgoder, samtidig som du bidrar til velferdsstaten. Arbeidsledighet er kostbar for samfunnet, og overlevelse av velferdsstaten er avhengig av full sysselsetting. Men hva er det som gjør at en etiopier, iraker, somalier eller andre med høyere utdanning ikke får utnyttet sin kunnskapsevne i arbeidslivet? Jeg kjenner mange som har gjort det som har blitt forventet av dem; lærte seg språket, tatt utdannelse, prøvd å være skattebetaler, men havnet på NAV-tiltak og ble byrder for samfunnet. Som politiker ergrer det meg å se så store ressurser, som vi har behov for og som denne gruppen besitter, bli sløst bort ved at vi ikke gir disse menneskene en sjanse.

Jeg deler frustrasjonene med flere av disse personene. Deres historier har inspirert meg til å heve stemmen slik at de blir hørt. Deres historier bør fortelles.

Zahra er født i Norge og har to mastergrader fra Norge. Etter utallige jobbforsøk og med mislykket resultat, fant hun jobb-lykken i Australia. Hun jobber innen administrasjon og bidrar til den Australske skattekassa, fremfor vår - vårt tap.

Jamal kom til Norge i barneskolealder. Han er utdannet pedagog og har en mastergrad fra London. Etter han ble ferdig utdannet i Norge og ikke fikk jobb så flyttet han til London og tok master i matematikk og jobbet ved siden av. Men jobblykken i Norge ble det ikke noe av. Han kunne ha vært mattelærer og forbilde for mange av de yngre guttene med minoritetsbakgrunn. Yrker innen realfag har vi stort behov for, istedenfor har han vært aktiv arbeidssøker og under NAV- tiltak i noen år nå. Han er så frustrert og tror alle er imot ham.

Said er en usedvanlig mann. Hans entusiasme og positive energi kan forvandle gråstein til gull. Han jobber på AKS på dagtid, og sykehjem i helgene, til tross for at han er utdannet som sivilingeniør. Etter flere jobbforsøk innen det han er utdannet i så måtte han se at slaget er tapt. Han ble tvunget til å gi opp da han ikke klarte å tilbakebetale studiegjelda si, være forsørger for sin familie eller rollemodell for sønnene sine. Bunnen er nådd, sa han. Til tross for at Norge mangler over 8000 ingeniører. I et samfunnsøkonomisk perspektiv er dette lite lønnsømt. Norge taper viktig arbeidskraft og skattebetaling.

Malika er et levende eksempel på hvordan vår likestillingskamp ikke er gjenkjennelig for kvinner som henne. Hun føler at denne kampen ikke taler for henne. Hun er en ung kunnskapsrik dame som er født i Norge og mangler ikke informasjon om rettigheter eller plikter. Med kunst og design i bunnen, kom ikke lykkejobben. Hun har vært ugift lenge, ifølge familiens tradisjon. Hennes plan var å skaffe seg jobb, være selvstendig og kjøpe hus som mange andre. Men når drømmen ikke ble virkeliggjort, tapte hun også forhandlingsmakten ovenfor familien for fremtidige utvelgelse av ekteskapspartner. I dag er hun gift og har to søte barn og jobber som tolk litt innimellom, noe familien hennes er imot. De mener hun er godt forsørget og ikke trenger å jobbe. For henne handler dette om mer enn å tjene noen lusne penger. Hun er alene i en tøff frigjøringskamp. Hun sier noen ganger at det er lettere bare å følge tradisjonen enn å ha en stemme i dette. Og jeg har forståelse for det. Det er ikke lenge siden noen sa til meg at jeg ikke er egnet til å drive politikk fordi jeg er kvinne og mor, som om jeg på grunn av min rolle i familien skulle ha gått ut på dato. Konsekvensene av at disse høyutdannende kvinnene uteblir fra arbeidslivet kan medføre at de patriarkalske segregerende kulturene blir videreført gjennom tradisjoner, til tross for at de kvinnene det gjelder er bevisste om det eller ønsker det.

Likestillingen i Norge omhandler økonomisk selvstendighet og like muligheter for kvinner og menn til å delta i arbeidslivet, men når tilgangen til arbeid ikke er lett for mange vil dette målet være uoppnåelig for utrolig mange kvinner. Mange av disse kvinnene kjemper to kulturkamper. En patriarkalsk kultur som undertrykker dem og en selvstendiggjøringskulturkamp som de ikke er inkludert i.

Intensjonen med å dele disse historiene er å belyse kompleksiteten av problemet. Samtidig håper jeg at myndighetene og fagfolk innser at denne arbeidskraften er gull verdt for samfunnet. Et viktig mål er å finne en løsning som gjør at tilgangen til arbeidsmarkedet blir lettere og likt for alle. Vi må også evaluere mentorordningene som finnes og jobbkopplingssystemet ved utdanningsinstitusjonene for å vurdere om de fungerer etter hensikten og hvordan gjøre disse ordningene enda bedre slik at samfunnet kan ha nytte av de resursene som allerede finnes.

Ubah. A. Aden